Margit Steinholt

Margit Steinholt er en klar og tydelig røst fra Nord. Hun har nylig mottatt Norsk gynekologisk forenings hederspris. Hun har vært tillitsvalgt, konserntillitsvalgt og hun kan kalles en av fødselshjelperne for UKOM. Hun brenner for at vi må lære av feil som skjer i helsevesenet, og at også helsepersonell må ivaretas når feil skjer.

Bakgrunnen til Margit:

Født og oppvokst i Sandnessjøen. Var på utveksling i USA i 1975/ 76, og det var en øyeåpner for hvor stor og mangfoldig verden var. Studerte medisin i Oslo. Ferdig i 1985. Spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer i 1996, og jobbet ved sykehusene i Sandnessjøen, Bodø og UNN, Tromsø. Kommunelege ett år, men fant fort ut at hun måtte tilbake til gynekologien. Konserntillitsvalgt for Akademikerne i Helse Nord fra 2008-2010. Leder for Tromsø ­Mine- skadesenter (TMC). «Det var fantastisk å ha en jobb der jeg fikk bruke erfaringer fra klinikken med undervisning og strategisk arbeid både her heime, men ikke minst i samarbeidslandene våre Kambodsja og ­Vietnam. Ingenting er så lærerikt som å arbeide med kolleger under andre himmelstrøk. Stor evne til improvisasjon er en fordel. I tillegg er det greit å ikke ha for høge skuldre – det aller meste ordner seg»!

«Da TMC måtte legges ned fordi Utenriksdepartementet la om støtteordningene, gikk jeg tilbake til ei ­overlegestilling i Sandnessjøen, dog uten vakter. Har undervist noe på ­universitetet i Tromsø samt sykepleieutdanninga på Nesna.» Margit fortsetter:» Nå pensjonerer jeg meg før foretaksmodellen tar ­knekken på meg.»

Du har vært gynekolog på et lite sykehus i alle år. Hvordan har hverdag og vaktbelastning gått opp i forhold til familieliv?
«Jeg har fire barn født mellom 1986 og 1994, så det var travelt til tider. Jeg tror likevel at det er lettere å få totaliteten til å gå opp på et mindre sted fordi avstandene mellom jobb, skole, barnehage og heim er kortere reint geografisk. I en lang periode delte jeg vaktberedskapen på føden med tre «gammelkirurger» som var stødig­hetene sjøl. De var like drevne med vakuum og keisersnitt som appendicitt og hoftebrudd. Det var en voldsom styrke å ha dem i ryggen. I tillegg er det viktig å ivareta venner og familie. Da stiller de opp for deg når det trengs.»

Du har arbeidet i Afrika også?
«Våren 2006 tok jeg fire måneder ­over- legepermisjon på et barnehjem i Matatiele, en bitteliten by i Kwa Zulu Natal, Sør-Afrika. De to yngste på 11 og 13 år var med. Det ble en opplevelse for livet. Sør-Afrika er et fantastisk land med store problemer, men også enorme ressurser og muligheter. Befolkninga i Matatiele var stort sett alle trespråklige, og sjøl de minste ungene på barne­hjemmet snakket både xhosa, engelsk og afrikaans. ­I­mponerende! Det gjorde inntrykk å se hvor stor ­omsorg de ­lokalt ansatte viste ungene. Her har vi i nord mye å lære.»

Fødselshjelper i Kambodsja

Ditt internasjonale engasjement har ført deg til Kambodsja for å drive opplæring av fødselshjelpere på landsbygda, for på den måten å minske mødredødeligheten. Hvorfor Kambodsja?
I 2004 var jeg så heldig at Hans Husum og Mads Gilbert i Tromsø mineskadesenter trengte en gynekolog i opplær­ingsprogrammet «Delivery life support». Det var en utvidelse av arbeidet de to hadde gjort i mange krigsherja land som Irak, Myanmar og Kambodsja. Konseptet «Village university» gikk ut på at lekfolk og non-doctors skulle læres opp i til dels avansert akuttbehandling av skudd- og/ eller krigsskader. Både Hans og Mads hadde lang erfaring fra krigsområder, og begge visste at svært mange skadde døde på vei til sykehus pga blodtap og sjokk. Hans viste i sin Ph.d avhandling at opplæring av lokale helsearbeidere og førstehjelpere fikk ned dødeligheten fra 40 % til under 10 %. Boka «Save lives, save limbs» er et fabelaktig læreverk der du finner alt du trenger i en akuttsituasjon. Boka er gjennomillustrert av Hans Husum og oversatt til 11 språk.

10 000 fødekvinner og deres nyfødte

Jordmor og professor Ellen Blix og jeg startet «Delivery life support» høsten 2004. Det var en intervensjon som inkluderte 266 landsbyer nordvest i Kambodsja. I løpet av en 5 års periode inkluderte våre lokale samarbeidspartnere over 10 000 fødekvinner og deres nyfødte. I samme perioden dro jeg til Kambodsja 3-4 ganger per år for å undervise 1-2 uker per gang. Jeg ­snakker ikke khmer og var derfor helt avhengig av den fabelaktige kollegaen min Chandy Houy som tolk og veiviser. Mesteparten av undervisninga foregikk ute i landsbyene der de lokale fødselshjelperne har sitt virke. Ved enkle grep gikk ­dødeligheten blant både mødre og nyfødte med over 80 %! Opplæring av lekfolk og hjelpekoner hadde altså en fantastisk effekt.

Man må sitte fast i gjørma, og oppleve fattigdommen

Det var helt nødvendig å oppleve ­fattigdommen, de flomstore elvene og de minelagte jordene for å forstå hva vi egentlig burde fokusere på. Hvis man som hvit vestlig lege kommer for å fortelle mennesker hvordan de skal leve, ja, da har du misforstått. Det er all informasjonen man får rundt mål­tidene og når bilen står fast i gjørma fordi regntida har ødelagt veien, som gjør at du i alle fall får litt innsikt hvordan fattigdommens tyranni fremdeles ligger som ei svøpe over store deler verdens befolkning.

Doktorgrad på gang nå som jeg blir pensjonist

Jeg har fremdeles mindre prosjekter i Kambodsja. Forhåpentligvis klarer jeg å ro i land en Ph.d nå når jeg pensjon­erer meg. Siste artikkel er i alle fall sendt inn.

Pasientskader rammer også helsepersonellet

Du har fortalt om en situasjon hvor alt gikk galt, og dine erfaringer med å stå i den situasjonen. Dette har du skrevet om i Overlegen, og holdt en rekke foredrag om dette. Har det blitt bedre? Er sykehusene parat til å ivareta både pasient/pårørende og de involverte ansatte nå, eller kommer situasjonen fortsatt som en overraskelse?
«Mi oppfatning og erfaring fra å snakke med kolleger er at dette varierer veldig fra sted til sted. Jeg tror de fleste sykehus har akseptable rutiner for å ivareta pasienter og pårørende, men at det mange ganger glipper når det gjelder ivaretakelse av de ansatte. Det tragiske er at vi ofte er våre egne verste fiender fordi vi sjølsagt aldri ønsker å skade en pasient. Det rokker ved det mest fundamentale ved å være lege, og vi påfører mange ganger oss sjøl den største skaden på grunn av skyld og skam. Derfor er det livsviktig å ha en god leder som kan hjelpe i den mentale ryddeprosessen.

UKOM, Statens undersøkelses­kommisjon for helse og omsorgs­tjenesten

Som medlem av Overlegeforeningens styre var du en pådriver for å få en «ikke sanksjonerende havarikommisjon for helsevesenet» som til sist resulterte i UKOM. Hva var bakgrunnen for dette arbeidet?
Bakgrunnen for dette engasjementet var at jeg opplevde helsetilsynets tilnærming til saker der pasienter ble alvorlig skadet eller døde, som fullstendig ødeleggende for involvert ­personell. Målet var først og fremst å finne en syndebukk, ikke å finne ut hvorfor ting gikk galt. Metodikken som Havarikommisjonen for transport brukte, var helt annerledes og mye mer konstruktiv fordi denne kommisjonen ikke var ute etter å straffe, men analysere og kartlegge hva som gikk galt og hva som kunne forbedres. Helsetilsynet hadde før UKOM en helt ubegripelig rolle som både tilsynsmyndighet, etterforskningsorgan og også den som tildelte straff; dvs sanksjoner. Helsepersonell følte seg med rette helt maktesløse og rettsløse i dette systemet.

Ny generasjon leger er under stort press. Viktig å sette grenser.

Du har en datter som også er lege. Vi hører stadig at yngre leger ikke er like dedikerte til faget som dagens overleger, de er flinkere til å sette grener. Er det slik, og er det en fordel, eller er det også ulemper?
Jeg tror at yngre leger er like opptatte av jobben sin som vi var, men de står i et vanvittig arbeidspress som vi slapp. Gjennomstrømminga av pasienter er enorm, og kravene til dokumentasjon ved utskrivning er så store at de yngre legene ofte ikke har tid til å vente på at diktatene er skrevet. De ender derfor gjerne opp med å være sitt eget merkantile personell. Tenk bare på hvor lenge en appendicittpasient lå inne på post for 30 år siden – nesten ei uke sjøl om alt var ukomplisert. Da ble det tid til en prat på sengekanten og til kaffe på vaktrommet med stødige sykepleiere. Jeg ser bare fordeler med at folk setter grenser, men jeg skulle ­ønske større forståelse blant leger for at tillitsvalgtarbeid er helt avgjørende for at alle skal få levelige arbeids- og lønnsvilkår.

Bekymret for det offentlige helsevesenet

Jeg er ekstremt bekymret for akuttberedskapen på de offentlige sykehusene nå. Når nesten halvparten av norske gynekologer jobber privat, er det et alvorlig signal om at arbeidsforholdene i det offentlige er for krevende. Mi erfaring fra fattigere land er at et sterkt offentlig helsevesen er helt avgjørende for at alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn, får nødvendig og livredd­ende helsehjelp når sykdom og ulykker rammer. La oss håpe at politikere og helsearbeidere kan samles om å verne denne velferdsjuvelen. 

Det er en grunn til at skader og dødsfall etter trafikkulykker er økende både i Kambodsja og resten av det globale Sør

Sammen med Per Kristian Roghell i Kwa Zulu Natal, Sør-Afrika 2005.

Området nordvest i Kambodsja var i 2006 fremdeles nærmest infisert av landminer fra tiår med krig og konflikt.