Sentralstyret besøker Berlin

Det er alltid en fare for å bli for navlebeskuende med velutviklede skylapper når man har jobbet med de samme problemstillingene over tid. ­Legeforeningen og sentralstyret har naturligvis oppmerksomheten sin rettet mot det norske helsevesen.

I flere år har situasjonen for våre ­fastleger vært øverst på agendaen, sammen med nedbygging av kapasiteten i sykehusene. Men er det så ille her oppe i Nord-Europa? Det har vært lite reising på de fleste under pandemien. Så når sentralstyret skulle ha et ­arbeidsmøte i oktober var det naturlig å løfte blikket til et land som tross sin størrelse og sentrale plassering i ­Europa har håndtert pandemien bedre enn mange andre europeiske land. Vi dro til Tyskland, nærmere bestemt til Berlin.

I de flotte nordiske ambassader var vi så heldige å få til et møte med Marburger Bund, som er Europas ­største legeforening, og DEGAM. Marburger Bund representerer 130 000 tyske sykehusleger som fagforening. DEGAM er en faglig og vitenskapelig forening for allmennmedisin og har 7500 medlemmer.

Sentralstyret møtte også lederen av det tyske sykehusutvalget, professor Tom Bschor, som deltok i et seminar Legeforeningen arrangerte.

Tyskland har organisert seg på en annen måte enn i Norge, og er nå i ferd med å gjøre en stor omorganisering. Deres sykehusutvalg skal se på alle aspekter ved helsevesenet og skal ­jobbe i fire år.

Demografien deres ligger noen år foran oss i løypen; de har en større andel eldre enn i Norge allerede. De ser også noen av de problemene vi kommer til å stå i med full effekt av eldrebølgen. Fordelen Tyskland har er at de har mange flere sykehussenger enn oss, med 8 senger pr 100,000 innbyggere. I Norge har vi bygget oss ned til 3,6 senger pr 100,000. Intensivkapasiteten er også mye høyere i Tyskland, noe vi så under Pandemien. Det gav dem en helt annen beredskap enn vi kunne vise til.

«Den gjennomsnittlige tysker går til legen 10 ganger hvert år, mot 4,5 ganger i Norge. Dette inkluderer hele spekteret av helsetjenesten»

Det mest interessante vi kan ta med oss hjem bortsett fra at alle kommuner selv har ansvar for sykehusbygg, er finansieringen av helsetjenesten. Den er helt frakoblet nasjonal politisk ­styring. Det finnes en obligatorisk helseforsikring som blir trukket som en direkte skatt og går til et av 110 ­forsikringsselskapene som er ideelle. Tjener man mer enn 650,000 kr i året kan man velge bort den obligatoriske forsikringen og selv velge et privat forsikringsselskap. Sykehusene er ­enten offentlige, ideelle eller hel­private. Noen få av de helprivate tar bare den type helprivate pasienter, men de fleste sykehus tar pasienter fra den obligatoriske helseforsikringen. Det meste av poliklinikkvirksomhet er utenfor sykehus, og pasienter kan selv oppsøke spesialist uten henvisning. Dette medfører store køer hos spesialister, og høyt forbruk av spesialist­helsetjenesten.

Den gjennomsnittlige tysker går til legen 10 ganger hvert år, mot 4,5 ganger i Norge. Dette inkluderer hele spekteret av helsetjenesten.

De har ingen rammefinansiering, det er 100% innsatsstyrt finansiering (ISF) via DRG. Dette var noe av det lederen av det tyske sykehusutvalget var mest interessert i, hvordan vi så på vårt system med 50/50 fordeling som vi har frem til neste år. De vil nok gå over til en større andel rammefinansiering i sykehusene sine, da flere av disse nå sliter med økonomien. Her er konkurransen stor, og med kun betaling for behandling øker usikkerheten. Bare i Berlin er det 81 sykehus, fordelt på 3,5 millioner mennesker. Hvis vi hadde tilsvarende fordeling i Norge ville vi hatt 125 sykehus, ikke 19. Det er mye diskusjon rundt det å redusere og samle sykehus i Tyskland også, da de nok er i andre skalaen av oss. Rekrutteringsproblemer eksisterer der på lik linje med hos oss, og mange leger flytter seg raskt over i det private markeder hvor inntjeningen er større.

Primærhelsetjenesten er lite utbygd og lite brukt i Tyskland sammenlignet med Norge. Dette kan forklare noe av det høye antall legemøter, og er et mulig frempek til situasjonen vi kan stå i her hjemme hvis fastlegekrisen fortsetter og vi får den todelingen av helsevesenet vi ser skjer i økende grad.

Vi leser i disse dager at tyske sykehus kanskje må stenges grunnet energikrisen. Det må i den sammenheng nevnes at det de tyske legene var mest opptatt av i møtet med vår norske delegasjon var gass. «Sørg for at dere leverer gass til oss i hele vinter» var vår hilsen hjem. Det er kanskje grenser for hva Legeforeningen kan få til. •