Skjebnen til Maiken Schultz, småbarnsmoren og LIS-legen som tok ­selv­- mord har rystet både leger og ledere, inklusive helsepolitikere. De uholdbare arbeidsbetingelsene, med stort arbeidspress, kombinert med store forventninger til hva man skal prestere og samtidig frykt for å gjøre feil, er det ­viktig å få frem i lyset.

Ingen skal kritisere Maiken for hennes handlemåte, eller samboeren, Stig sitt valg om full åpenhet. Men, og det er alltid ett men. Med dette utgangspunktet blir diskusjon vanskelig, fordi den nettopp kan oppfattes som ­kritikk av Maiken eller Stig. Vi vil allikevel prøve å løfte diskusjonen over på et mer overordnet nivå.

Helseminister Kjerkhol skriver: Fagfolkene er gullet i helsetjenesten vår. Samtidig bruker hun helsepersonellkommisjonens rapport til å si at vi må gjøre mer med færre folk. Hun sier også at nye sykehus i Oslo skal føre til at man frigjør fagfolk til resten av landet, dog uten at det blir mindre å gjøre i Oslo, stedet i landet med raskest økende befolkning.

Arbeidsgivere rundt om i landet sier nå opp tjenesteplaner, med begrunn­- else i #legermåleve, Men de løser ikke problemet med manglende sammen­- heng mellom (lege)ressurser og oppgaver, de lager bare øktene kortere, så egentlig gjør de vondt verre.

Kravet om strammere håndtering av avvikene fra arbeidsmiljølovens verne­- bestemmelser, også fra egne rekker kan være riktig ett sted, men føre til for eksempel helgevakt hver andre helg på mindre sykehus med liten arbeidsbelastning pr vakt, noe som på sikt vil svekke rekrutteringsevnen og muligheten.

Vestre Viken lager kurs for yngre leger i å ta vare på seg selv i legerollen, og «Å hjelpe leger til bedre helse og arbeidshverdag» som direktøren der sier til Dagens Medisin. Hjelper det når de ikke får gjennomføre de obligatoriske kursene av økonomiske grunner?

Kravene til høyt tempo i utredning, behandling og utskriving, økt dokumentasjon, redusert eller manglende merkantil støtte, en selvfølgelig rett til å avspasere eller få betalt for overtid, men aller viktigst en mulighet til å gjøre en god jobb innenfor arbeidstid, til å konferere med andre, til å lese seg opp og til videre- og etterutdanne seg burde være et minimum.

Og til slutt: Hva gjør universitetene? Nye leger kommer ut livredde for å gjøre feil. Er medisinerstudentene utsatt for skremselspropaganda gjennom studiet?