Feil diagnose og feil medisin i Helse Nord

Isykehustalen 2023 beskrev Kjerkol at Helse Nord står i en særlig krev­ende økonomisk situasjon der de over lang tid har hatt en drift som ikke har vært tilpasset de økonomiske rammene. Helse Nord peker også på langvarige økonomiske problemer og beskriver at underliggende demografi-endringer og økt grad av medisinsk spesialisering fremtvinger behov for strukturelle tiltak.

Men påstandene passer dårlig med historien. Både 2018 og 2019 ­rapporterte Helse Nord om solide overskudd og et høyt investeringsnivå. Over en ti-års periode har regionen investert for om lag 15 milliarder i nye bygg. I årsregnskapet for 2019 skriver helseregionen at Helse Nord har hatt positivt driftsresultat siden 2009. Dette gir grunnlaget for framtidige invester­inger. I tillegg til store byggeprosjekter som pågår og planlegges, investeres det betydelig i medisinsk utstyr og IKT. Lite tydet i 2019 på at regionen sto oppe i langvarige økonomiske problemer.

Problemene i vår nordligste landsdel er sammensatte og kan ikke enkelt løses. Nå ser regionen ut til å ende på en ­tilrådning om omkalfatring med nedleggelse av sykehustilbud.

Det er altså ikke riktig at Helse Nord over lang tid har hatt en drift som ikke har vært tilpasset de økonomiske rammene. De økonomiske problemene i Helse Nord er av ny dato. Problemene har oppstått relativt akutt og i kjøl­vannet av pandemien. Verken endret befolkningssammensetning eller økt medisinsk spesialisering kan være årsaken; befolkningssammensetningen og medisinen har endret seg lite de siste 5 årene. Andre forhold har vært avgjørende for problemene regionen står oppe i:

• Endringer i inntektsmodellen; Den nye nasjonale inntektsmodellen ble innført i 2020. Endringene medførte at Helse Nord fikk lavere inntekter.
• Økte kostnader til innleie. Kostnader til innleie er tre-doblet på få år. I 2015 rapporterte regionen 137 millioner, i 2018 230 millioner og i 2022 hele 530 millioner.
• Høyt investeringsnivå og låneopptak. Helseregionen har investert mye de siste ti årene. Når nye bygg tas i bruk slår renter og avdrag inn. I kjølvannet følger krav til kutt i bevilgning til drift.

Kostnader knyttet til høyt invester­ingsnivå og låneopptak er konsekvens av valg regionen selv har foretatt. Som i andre regioner må dette – i dagens økonomimodell – etterfølges av kutt i driftsbudsjettene. Mye tyder på at regionen har investert over evne. De andre forholdene er imidlertid hovedsakelig utenfor regionens kontroll. Regionen kunne ikke kjenne til at ­inntektene ville reduseres som følge av revisjon av inntektsmodellen. Regionen har også begrensede muligheter til å påvirke arbeidsmarkedet for helsepersonell og eksplosjonen i innleiekostnader. Rekrutteringssvikten har rammet Helse Nord mye hardere enn i øvrige regioner. I kjølvannet følger ineffektiv drift, høyere kostnader til fristbrudd og økt innleie. Den nasjonale inntektsmodellen gir ingen korreksjon for vekst i nivået på innleie. Modellen bygger på data innhentet i 2017, før innleiekostnadene gikk til værs. ­

Rekrutteringssvikten er altså den ­viktigste enkelt-årsaken til problemene i Helse Nord. Mangel på arbeidskraft skyldes flere forhold

• Frislipp av legestillinger i Sør-Norge. Fram til 2013 var det begrensninger på hvor mange stillinger som kunne opprettes, nettopp for å sikre rekrutt­ering i nord. Nye stillinger sørpå har svekket tilfanget av leger i nord
• Arbeidsledigheten har vært vedvarende lav etter 2016. Konkurransen om arbeidskraften har blitt tilspisset
• Fremvekst av private helsetjeneste­tilbud har åpnet et nytt arbeidsmarked.. Samtidig har offentlige helse­tjenesters generelle omdømme falt blant helseutdannede
• Svekket kronekurs og bedret arbeidsmarked på kontinentet har medført sviktende rekruttering av leger fra utlandet.

Bemanningsutfordringene og de ­økonomiske problemene i Helse Nord henger tett sammen. Hoveddelen av utfordringsbildet har tilkommet de siste årene. Når bemanningskostnadene øker kraftig, vil ikke lengre regionen være i stand til å levere likeverdige helsetjenester. At økte kostnader til innleie ikke korrigeres i den nasjonale inntektsfordelingen, illustrerer at ­denne modellen ikke er egnet til å håndtere større og brå endringer i arbeidsmarkedet som Helse Nord nå står midt oppe i.

Den offentlige helsetjenesten er samfunnskritisk virksomhet som må prioriteres i nasjonal sammenheng. Når helsetjenesten i dag ikke lengre fremstår som konkurransedyktig i et mere krevende arbeidsmarked, må det iverksettes egnede tiltak. Lønns- og arbeidsbetingelser i helsetjenesten må tilpasses det arbeidsmarkedet tjenestene opererer i. Det er ikke nasjonal mangel på helsepersonell i Norge – tvert imot har vi en høy andel utdannede sykepleiere og leger sammenlignet med øvrige land. Problemstillingen er i hovedsak at en økende andel av disse ikke søker seg til den offentlige delen av tjenesten, og at det opprettes mange stillinger for leger sørpå.

Problemene i vår nordligste landsdel er sammensatte og kan ikke enkelt løses. Nå ser regionen ut til å ende på en tilrådning om omkalfatring med nedleggelse av sykehustilbud. Det vil bare gjøre vondt verre for helsestellet i nord. Å fortsatt skulle levere like­verdige helsetjenester – til en liten andel av befolkningen spredt utover et stort landareal – kan ikke løses ved storstilt sentralisering. Nord trenger hjelp fra oven.

I første omgang bør regionen kompenseres for økningen i kostnadsnivå som følger av rekrutteringssvikten. Dernest bør vi utrede – på nasjonalt nivå –hvilke tiltak som kan være egnet til å sikre dekning av leger og annet helsepersonell i hele landet. Samtidig bør vi komme i gang, både i nord o g i sør, med det grunnleggende spørsmålet som nok er vanskelig og betent i helseforetak og departement; hvorfor ønsker så mange helseutdannede seg vekk fra offentlige helsetjenester? For paradokset er jo at private helse­institusjoner blomstrer som aldri før – også i nord. •