Hva skjer med sykehusene i Nord-Norge?

På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet fikk styret i Helse Nord den 9. november 2022 i oppgave å vurdere behovet for endringer i funksjons- og ­oppgavedelingen i den nordligste helseregionen, samt å få kontroll over økonomien i det regionale helseforetaket. Dette var begrunnet ut fra flere år med negative økonomiske resultater ved flere helseforetak i Helse Nord.

Av Iver Lars Håvard Koppen,
medisinstudent ved Universitetet i Oslo og harstadværing

En stor utgiftspost har vært utstrakt bruk av vikarbyråer for å kompensere for mangel på fast ansatte helsepersonell. Til tross for at Helse Nord bare tilbyr tjenester til ni prosent av Norges befolkning, sto det regionale helseforetaket i 2022 for 40 prosent av all innleie fra vikarbyrå i spesialisthelsetjenesten nasjonalt. Jeg velger å tro at den nord-norske befolkningen er enig med Helse Nords beskrivelse på sin egen hjemmeside om at dette «både er dyrt og sårbart.»

«Problemformuleringsprivilegiet»

Omstillingsarbeidet ble raskt igangsatt, og allerede den 23. februar 2023 vedtok styret i Helse Nord premissene (eller problemforståelsen) for om­stillingen. Bare en uke før dette ­vedtaket ble fattet, publiserte adm. direktør i Helse Nord, Marit Lind, de nye forslagene i en kronikk på Norsk-norsk debatt med tittelen «Helse Nord må endre fordi vi mangler fagfolk.» Verken helseminister Kjerkol eller styreleder i Helse Nord Renate Larsen ønsket å møte i politisk kvarter den 22. februar 2023 i forkant av styremøtet for å debattere de publiserte forslagene med blant annet ordføreren i Narvik, Rune ­Edvardsen (Ap). Sammen med en ­rekke andre ordførere i Nordland og Sør-Troms ønsket han å sende ­premissene for omstillingen ut på ­høring før de ble vedtatt.

Hvorfor er dette et så viktig aspekt av omstillingen? Når Helse Nord vedtok premissene før disse var gjenstand for en offentlig og lokal forankret debatt, sikret de seg det såkalte «problemformuleringsprivilegiet». Dette privilegiet handler om at de som har makt til å fortelle andre hva som er problemet i en gitt situasjon, også får makten til å forklare hva som er løsningen på problemet (1). På «foretaksspråk» var Linds viktigste forslag å utforske muligheten for «å endre fra små og sårbare til større og mer fleksible enheter og fagmiljøer». På dagligtale: å legge ned visse deler a v tilbudet ved lokalsykehus, om ikke hele sykehus.

Problemforståelsen må også ses i sammenheng med Helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling» som ble publisert den 2. februar 2023, altså kort tid i forkant av Marit Linds tidligere nevnte kronikk og forslag. I korte trekk beskriver ­denne rapporten at selv om det sam­lede behovet for helsetjenester i befolkning kommer til å øke i framtiden, kan vi ikke øke andelen sysselsatte i den offentlige helsetjenesten tilsvar­ende, begrunnet i påstanden om at andre næringer vil motsette seg dette. Det konkluderes derfor med at man i stedet vil ha behov for en ny funksjons- og oppgavedeling i helsetjenesten. Denne utredningen har i etterkant møtt massiv kritikk, blant annet for misvisende bruk av statistikk.

Før den endelige behandlingen av både Helsepersonellkommisjonens og Sykehusutvalgets utredninger munner ut i en Nasjonal helse- og samhandlings- plan i 2024, har altså helseminister Kjerkol valgt ut Helse Nord som et «testforetak» for denne problemfor­ståelsen.

Gammel argumentasjon i nye klær

I et lekket internt dokument (2) og i et møtereferat fra 26. oktober 2023 (3) fra Helse Nords arbeidsgruppe som ser på akutte- og planlagte funksjoner ved sykehusene, viser en oversikt at det skal vurderes to alternative scenarioer ut­- over det eksisterende null-alternativet. I varierende grad beskriver disse alternativene en nedleggelse av fødestuer og hele eller deler av akuttfunksjonen ved sykehusene i Kirkenes, Narvik, Lofoten og ved minst ett ikke-navngitt Helgelandssykehus. I møtereferatet beskrives det videre at flertallet i ­gruppen ønsker seg det mest sentraliserende alternativet, riktignok med noen få justeringer.

Kampen om lokalsykehusene er ikke ny. Det har over lengre tid vært ønskelig fra det sentrale helsebyråkratiet å ­sentralisere akuttfunksjoner ved norske lokalsykehus. I tidligere helseminister Høies Nasjonale helse- og sykehusplan 2016–2019 var det originalt lagt frem som en retningslinje at et sykehus burde ha et opptaksområde på minimum 60 000 innbyggere for å beholde akuttfunksjoner i kirurgi, for å sikre volum og kompetanse. Få akuttsykehus i Helse Nord har i dag et slikt pasientgrunnlag, men grunnet vurderinger basert på avstander og klima, har følgelig slike nedleggelser vært unngått inntil nå.

Med sin langstrakte geografi og et sparsomt og spredt bosetningsmønster har derfor Helse Nord av historiske årsaker åtte av de 13 minste akuttsykehusene i Norge (4). Dette medfører at Helse Nord binder opp en større andel av fagfolkene sine i vaktberedskap, noe som selvsagt blir kostbart når man har måttet benytte seg av vikarbyråer for å få bemanningen til å gå opp.

Løsningen blir likevel den samme lavthengende frukten som de fleste omstillingsprosesser i nyere tid benytter seg av: sentralisering. Bakgrunnen for denne strategien fremstår på mange måter som en form for fallitterklæring hvor man forsøker å samle de allerede tilgjengelige fagfolkene på større og færre enheter. En slik løsning forut­setter at helsepersonell i regionen er villige til å bosette seg på nye steder. I tillegg forutsetter det at det finnes nødvendige og tilgjengelige fysiske ressurser som kan tas i bruk ved de større sykehusene, som blant annet pasientrom og operasjonsstuer. Men hva kan for eksempel forhindre en jord­- mor ved en mulig nedlagt fødestue i Lofoten i heller å søke jobb i kommunen, i stedet for å flytte hjemmefra til et nytt sted?

En «broxiansk» helsepolitikk

For å parafrasere den nord-norske sosiologen Ottar Brox bør heller ­enhver omstillingsprosess i regionens største arbeidsgiver og virksomhet ta utgangpunkt i hva fagfolkene våre faktisk kan oppleve som en kvalitativ forbedring i deres arbeidshverdag – i hvert fall når problemstillingen er mangel på fagfolk. Som helseminister Kjerkol stadig gjentar, starter og slutter vår felles helsetjeneste med fagfolkene våre. Dersom man velger et annet utgangspunkt, står man i fare for å ende opp med en virkelighetsfjern helsepolitikk hvor man bare tar retoriske, men ikke reelle hensyn til de lokale forhold­ene og egenarten som er nødvendig for å forstå utøvelsen av helsetjen­ester i Nord-Norge. Dette vil selvsagt ikke motvirke en manglende rekruttering og samtidig lekkasje av fagfolk.

Avslutningsvis må man også slutte med å fremstille store politiske spørsmål som apolitiske, tekniske spørsmål, hvor fokuset i for stor grad dreier seg om å oppnå et positivt ­økonomisk resultat. Disse må ­nettopp presenteres som politiske spørsmål for at man skal forstå at det faktisk finnes alternativer, slik at man dermed kan få en reell ­diskusjon om hva som bør skje med sykehus­ene i Nord-Norge. •

Referanser:

  1. Clemet, K. Problemformuleringsprivilegiet. Civita, ideer. https://civita.no/blogg/problemformuleringsprivilegiet/. Hentet 09.11.23
  2. Andersen, B., et al. Hemmelig dokument: Ser på muligheten for å fjerne flere akuttsykehus i Nord. https://www.nrk.no/nordland/internt-dokument-i-helse-nord_-ser-pa-muligheten-for-a-fjerne-flere-akuttsykehus-1.16564809. Hentet 09.11.23
  3. Helse Nord. Under «Møteinnkallinger og referater». 20231026 Godkjent referat arbeidsgruppe 1 akutte og planlage (elektive) funksjoner https://www.helse-nord.no/endring-og-omstilling-i-helse-nord/arbeidsgruppene-i-utredningen-av-funksjons–og-oppgavedeling/arbeidsgruppe-1-akutte-og-elektive-funksjoner/. Hentet 09.11.23
  4. Helse Nord. Styresak 11-2023 Tiltak for å sikre bærekraft i Helse Nord. https://www.helse-nord.no/arrangementer/styremote-i-helse-nord-rhf-23-februar-2023. Hentet 09.11.23
2023-12-04T14:30:24+01:00Overlegen 4-2023|

Del denne artikkelen

Gå til toppen