Selvmord er et folkehelseproblem. Årsaksforholdene er sammensatte, og fortsatt ufullstendig forstått. Selvmord etterlater familie og nærstående i sorg og fortvilelse, avmakt og til og med sinne. Ikke minst etterlater det mange ubesvarte spørsmål. Selvmordet til den unge legen Maiken Schultz i juni, satt i sammenheng med en uholdbar arbeids­- situasjon, har berørt alle oss som jobber i helsetjenesten og ført til en nødvendig debatt om legers arbeids­vilkår.

Bekymringsfull utvikling

Leger har vært kjennetegnet ved en høy jobbtilfredshet. Forskning fra legeforskningsinstituttet (LEFO) har vist at legers jobbtilfredshet har hatt en negativ utvikling i løpet av de siste ti årene (1). Dette tyder på at noe er i endring. En debatt av dette omfanget er likevel ny i Norge. Internasjonalt pågikk det ­allerede flere år før koronapandemien en diskusjon om endringer i legers arbeidsvilkår som vekket bekymring for både legers helse, pasientsikkerhet og at flere forlater yrket (2).

Utbrenthet

Sammenhengen som flere har undersøkt og forsøkt å forstå, er forholdet mellom legers arbeidsbelastning og fenomenet utbrenthet. Verdens helseorganisasjon, WHO, har definert utbrenthet som et syndrom som skyldes kronisk jobbrelatert stress som ikke har latt seg mestre (3). Tilstanden ­kjennetegnes ved en opplevelse av ut­mattelse, depersonaliseringsfenomen/ likegyldighet og redusert prestasjonsevne (4). En større systematisk oversiktsartikkel fant variasjon i forekomst mellom 0-85 prosent (5), noe som gir grunn til å være kritisk til diagnos­ens validitet og fortolke resultater i forhold til forekomst med forsiktighet. På tross av denne innvendingen, mener jeg at omfanget av studier som påviser utbrenthet blant leger på tvers av alder, kjønn, spesialitet og i de flest vestlige land, er av betydning.

Mulige årsaksforhold

Leger har tradisjonelt hatt en høy ­arbeidskapasitet, jobbet mye og vært villige til å strekke seg svært langt for å gi best mulig behandling til pasientene de har ansvar for, og likevel skåret høyt på jobbtilfredshet. Det er liten grunn til å tro at det er noen vesentlig endring i legers arbeidskapasitet i løpet av de siste årene. Derimot har det i økende grad vært spekulert i om endringene vi nå ser i legers jobbtilfredshet, forekomst av ut­brenthet og søknad vekk fra yrket har sammenheng med de større helsereformene, innfør­ing av elektronisk pasient­journal og en profesjonsrolle i endring (1, 6).

Legers autonomi i spill?

Leger er i stor grad indre motivert, og legerollen har vært kjennetegnet ved høy grad av faglig autonomi og respekt i kraft av kunnskapen som leger forvalter. Kjekshus diskuterer i en artikkel hvordan en rekke styringsreformer i offentlig sektor i retning av mer styring og kontroll, peker på at særlig sektorer med sterke profesjonsnormer og autonomi, som i helsesektoren, kan være særlig sårbare for at tilliten mellom partene påvirkes negativt av økt styring og kontroll (7). Interessant er også studiet til Gagné og Deci som undersøkte betydningen av motivasjon på arbeidsplassen. De fant at eksterne motivatorer, som i helsesektoren eksempelvis kan dreie seg om prosessindikatorer som telling av aktivitet og ventetider og økonomi, ikke bidrar til å øke motivasjonen hos de som først og fremst er drevet av en indre motivasjon. Det kan snarere ha motsatt effekt (8). De hevder videre at det er tre viktige forutsetninger for å underbygge indre motivasjon og psykologisk velvære hos profesjoner som er sterkt indre motivert: autonomi, kompetanse og tilhørighet. Arenaer for formelle så vel som uformelle faglige diskusjoner og veiledning er derfor betydningsfullt (9), og er viktig å være oppmerksom på i planlegging av nye sykehusbygg.

Brukervennlighet i digitale løsninger må bli bedre

I møte med den demografiske utvikl­ingen, flere eldre og færre unge i yrkes­aktiv alder, vil helsetjenestene fremover bli satt under press. Ny teknologi og digitale løsninger er blant virke­midlene som skal bidra til å frigjøre tid for helsepersonell. Det er tanke­vekkende at helsepersonellkommisjonen konkluderer med at «hvis en ser på digitaliseringen av sektoren de siste femten årene har det også vært implementert digitale løsninger som faktisk har redusert effektiviteten og med uklare positive virkninger for kvalitet og omfang av tjenester» (10). En større tverrsnittsstudie som undersøkte ­amerikanske legers (på tvers av spesialitet) vurdering av brukervennlighet i deres elektroniske pasientjournalsystem, konkluderte med en ikke akseptabel brukervennlighet (6). De fant i tillegg en sterk doseresponssammenheng mellom opplevelse av brukervennlighet i det elektroniske journalsystemet og utbrenthet. Norske klinikere forholder seg til mange digitale løsninger, men elektronisk pasientjournal er blant de viktigste. Det er derfor tillitvekkende at DIPS Arena nylig har gjennomført en tilsvarende undersøkelse ved hjelp av samme skåringsinstrument som er brukt i studien fra USA i Helse Sør-Øst, Helse Nord og Helse Vest. DIPS Arena kommer da ut med bedre brukervennlighet, selv om skåren fortsatt ligger noe under akseptabelt nivå (muntlig meddelelse).

Hvilket handlingsrom har vi fremover?

Debatten i kjølvannet av leger må leve- initiativet er helt nødvendig. Den fortjener bred involvering og inkludering for å sikre at ulike meninger og aspekter kommer med, ikke minst fordi det er vanskelig å sette inn målrettede tiltak uten at vi skjønner årsaksforholdene bedre.

Diskusjonen om hvorvidt endringene i styring av offentlig sektor, og særlig spesialisthelsetjenesten, har hatt utilsiktede negative konsekvenser er krev­ende. Men vi må ta den.

Ny teknologi og digitale løsninger må fremover komme med bedre bruker­vennlighet og faktisk bidra til å frigjøre tid for helsepersonell i en avtagende rekkefølge fra de med spesialistkompetanse. Når nye sykehusbygg planlegges, så bør en være oppmerksom på betydningen av arealer som legger til rette for faglige formelle så vel som uformelle møter for legegruppen. Lokalt må vi bruke handlingsrommet vi har, og bruke arenaene som finnes som for eksempel medarbeidersamtaler og veiledningsmøter for å etterspørre legers arbeidsforhold. Vi må etablere en livsfasepolitikk, som tar høyde for ulike behov som kjennetegner ulike faser i livet som arbeidstaker. Alle nyansatte må sikres en god innføring, oppstart og oppfølging, og ikke minst så må vi jobbe med å sikre bærekraftige vaktplaner.

Vi har verdens beste offentlige helsetjeneste, det må vi ikke ta som en selvfølge. •