Råd til en erfaren lege

Fybridor noen år siden skrev jeg noen råd til ferske kolleger på yngre­leger.no, som ble lest av mange. Jeg har forsøkt å tilpasse rådene til mine over­legekolleger, og håper det kan være en vennligsinnet påminnelse om ­refleksjon over rollen som overlege.

1. Du er en faglig leder, så vel som et faglig og menneskelig forbilde for dine yngre kollegaer. Man skal ikke kimse av den påvirkningskraft som ligger i en god mentor. Vi kan alle referere hva professor sånn-og-slik sa i forelesning på studiet, og vi husker godt at vi strevde med å skjønne hva i huleste som feilte pasienten på undersøkelsesrom nr 3. Ikke minst husker vi den veilederen vi ­savner, og den kollegaen vi gjerne skulle ha kasta ut av vinduet. Det er lett å se verden fra sitt eget ståsted. Du er travel, dette burde være en grei sak, du har gitt beskjed, hvorfor spør vedkommende igjen? Her kommer mitt råd. Du kan ta det som en tillitserklæring, kollegaen din­ ­stoler på din kunnskap og din vurder­ing, og du svarer vennlig: «Ja, nå skal du høre…». Gi gode beskjeder, i en høflig tone. Forklar din vurdering, del tanke­gangen, spør om det var forståelig. ­Dårlig tid? Gjør det allikevel, om det så er dagen etterpå. Det er samlet sett effektivt, dekker veiledningsbehovet og gjør at du er ett skritt nærmere en vei­leder neste generasjon husker som et forbilde, både som menneske og som lege.
   

   ---

2. Hils på alle, alltid. Samma søren hvem de er og hvem du er. Jamfør punkt 1, vær et forbilde.
   

   ---

3. Du er overlege fordi du kan noe, fordi du har opparbeidet deg kunnskap, kompetanse og erfaring. Det kan forvaltes på en god måte, og aller viktigst i møte med kolleger og pasi-enter. Er det slik at en overlege skal kunne alt? Selvsagt ikke! Hvertfall ikke på stående fot. Vi må holde oss opp-datert, slå opp i litteratur og retningslinjer, og diskutere med kolleger. -Ingen-ting er farligere i pasientbehandling enn en verdensmester uten evne til -kritisk selvrefleksjon. Det gjør deg faktisk bedre, i følge litteraturen. Det ligger styrke i å se seg selv i kortene. Du trenger trygghet og stødighet til å være den beste versjonen av deg, som lege og som kollega.
   

   ---

4. Du er verken best eller verst i verden, det er helt ok å være helt ­vanlig. Jeg vil faktisk slå et slag for helt vanlig. Det er de uvanlige legene som havner på forsiden av avisa. De færreste av oss trives der i noen særlig grad.
   

   ---

5. Du er ikke hevet over ­vanlig oppførsel på arbeidsplassen. Heldigvis så er de fleste av oss faktisk helt vanlig utstyrt med sosiale antenner og empati. Så ikke vær den personen folk gruer seg for å snakke med. Det gjør deg ikke kul, bare teit.
   

   ---

6. Det sies at det tar fem år å lære seg å operere, og ti år å lære seg når man skal la det være. Det har du skjønt rekkevidden av nå som du er blitt en erfaren lege. Heldigvis! Med kunnskap og lærdom har man et helt annet overblikk og evne til å vurdere enn for få år tilbake. Det går kjapt i hodet, det er godt å oppleve at man kan, mestrer og er trygg. Endelig, for dette har du jobba for. Klapp på skulderen, den følelsen er fortjent.
   

   ---

7. Selvivaretakelse. Spis, sov, drikk, gå på do. Spill spill med unga. Gå på korøvelse eller trening. Dyrk vennskap og lag god mat. En god lege er ikke en lege fattig på liv. Det er ingen som takker deg for at du brekker ryggen. Grensesetting er en øvelse mange av oss er dårlige på. Vi er oppdratt til å redde liv, vite alt, strekke oss. Vel, det finnes en grense for det. Den grensa går ved der vi opplever å gi mer enn det vi har å gi. Vi skal ha igjen til oss selv, til våre nærmeste og litt i buffer. Det er kanskje det viktigste punktet på lista.
   

   ---

8. Vær den kollegaen for de rundt deg som du ønsker at de skal være. Heldigvis så opplever mange det, og det er kanskje noe av det ­fineste med jobben – samhold med flotte kollegaer. Vi trenger hverandre. ­Kollegaer som forstår hvilke dilemmaer man står i, hva utfordringene går ut på, og hvordan vi kommer oss videre, det gjør oss trygge og sterke. En slik kollega verken belærer eller overkjører, men er en ekte diskusjonspartner som bidrar til opplysning og belysning.
   

   ---

9. Legg igjen jobben din på jobben. Du får neppe løst noe i nattens mulm og mørke, og det tjener sjeldent annet formål enn å slite deg ut. Når det er sagt: Dette er lett å si! Og langt verre å leve etter. Vi trenger innimellom litt drahjelp, altså aktiv støtte til å la det ligge til du er på jobb igjen. Det kan kreve trening og repetisjon. Jeg vil klart anbefale å ta dette rådet på alvor.
   

   ---

10. Ta deg selv på alvor. Du skal behandles godt av de rundt deg, om det er på jobb eller på hjemme­bane. Dersom vi forventer god behandling fra verden og sier ifra om vi ikke blir det, samtidig som vi forventer det samme av oss selv, så har vi kollektivt tatt noen gode skritt i riktig retning. Det betyr ikke at du skal gå uimotsagt, det betyr at du skal bli snakket til som folk og snakker til andre på samme måte.
    

    ---

11. Legelivet er både ­velsignet og forbannet med uforutsigbarhet på så mange plan. Det kan skje uventede fine og vonde ting på jobben hver dag, det kan være travelt, rolig eller fullstendig kokos allerede før lunsj. Siden ingen dager er like kan vi gjerne først som sist lære oss å like det og omfavne det. Det er i det minste ikke kjedelig!
    

    ---

12. Bevar nysgjerrigheten din. Hvorfor ville du bli lege? Mange av oss hadde tanker om intellektuell stimulans, givende dager og et yrke man kan være stolt av. I våre dager kan vi kanskje ­kjenne på moralsk slitasje og en tretthet over stadig trangere korridorer og mangl­ende fleksibilitet. Det er mange ting sykehuslivets trange rammer kan ta fra deg, men la det for all del ikke la det ta fra deg interessen og nysgjerrigheten som tok deg dit du er i dag. •