Sp sier nei, men Ap bestemmer

En mer enn ett år lang prosess for å jobbe frem et forslag til ny sykehusstruktur i nord ble tilsynelatende torpedert av Senterpartiet i midten av november. Partiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, lot det ikke gå mer enn noen timer etter at faggruppene i Helse Nord hadde lagt frem sine forslag til funksjons- og oppgavedeling, før hun fortalte til NRK og TV2 at Sp i regjering og i Stortinget aldri vil stemme for sykehusnedleggelser. ­Partiet står fast ved sitt valgkampløfte om at den fullverdige akuttberedskapen skal sikres på alle sykehus i nord.

Arnstad viste blant annet til Hurdalsplattformens punkt om at det ­desentraliserte sykehustilbudet i Norge skal «utvikles og styrkes», og at den lokale akuttberedskapen skal styrkes.

Når ett av to regjeringspartier er så tydelig, og når det også er en klar formulering i regjeringens styringsgrunnlag som sperrer for en del av de forslag­- ene som er lagt frem av faggruppene, virker det aller mest fornuftig av Helse Nord å stoppe den pågående prosessen om ny struktur. Foreløpig plan er at det skal være en bred høring blant både kommuner og fagfolk om forslagene som nå er lagt frem. Deretter skal ­administrasjonen i Helse Nord lage et forslag, som styret så skal behandle og sende videre til helseminister ­Ingvild Kjerkol til våren.

Kostnadene for en slik prosess er ganske store i antall timeverk og kroner, men de kan vise seg å bli ekstremt store, dersom målestokken er tillit og samarbeidsvilje. Få ting er mer ­ødeleggende for sammenhengskraft og en felles vi-følelse enn sykehusstrid. Hvorfor skal Helse Nord kjøre på med splittende prosesser, dersom det er overveiende sannsynlig at de uansett ikke fører til noe?

I det minste kunne Helse Nord ha tatt en pause, og spurt sin oppdrags­giver og eier om å bekrefte oppdraget som ble gitt for elleve måneder siden. Helseminister Ingvild Kjerkol bør forsikre om at hun har ryggdekning i regjeringen for å be Helse Nord om å «se på funksjons- og oppgavedeling for å sikre en bærekraftig drift og sterkere fagmiljøer». Hun må også avklare i hvor stor grad Hurdalsplattformen og Senterpartiet begrenser mulighetene for nytenkning om sykehusstruktur.

Et slikt krav om presisering fra helse­- ministeren vil neppe komme. Styret i Helse Nord forstår seg på politikk, og har for lengst skjønt at regjeringens sykehuspolitikk er et resultat av intrikate kompromisser mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Begge partier har godtatt at prosessen om omstrukturering er satt i gang, men de har skjøvet kampen om sluttresultat foran seg. Det er slik man holder på i politikken når man må bygge bro ­mellom tilsynelatende uforenlige standpunkter.

Det var også slik man holdt på i ­Stoltenberg-regjeringens åtte år. Da var uenighetene mellom Ap og Sp om sykehusstruktur så store at de ble oppfattet som truende for hele regjeringsprosjektet. Forklaringen på at davær­ende Sp-leder Liv Signe Navarsetes skjelte ut en sykehusdemonstrant på Nordfjordeid i 2011 var at hun følte det så ufattelig urettferdig å bli beskyldt for ikke å stå på barrikadene for tre fødeavdelinger i Helse Vest. Den ­stakkars demonstranten visste jo ikke at dragkampene om sykehusstruktur var tøffere enn noen andre innad i regjeringen. Den interne uenigheten om EU og EØS var like stor, men der kunne de vanskeligste stridsspørsmål utsettes i år etter år. I sykehuspoli­tikken godtok ikke Ap en tilsvarende trenering. Derfor ble konfliktnivået så høyt.

Stadig mer tyder på at situasjonen i dagens regjering er ganske lik. Uenighetene mellom Ap og Sp har vært kjent fra første dag, men Ap-ledelsen og det Ap-styrte helsedepartementet nekter å skyve alle vanskelige avgjørelser foran seg. Ingvild Kjerkol mener det er avgjørende viktig å gripe fatt i personell- og økonomiutfordringer nå. Hun vil ikke gjøre det samme som hun mer eller mindre direkte beskylder sin forgjenger for å gjøre: Utsette alle vanskelige beslutninger.

Det pikante er at Kjerkol har ryggdekning fra det Sp-ledede finansde­partementet, og at statsråd og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum ikke har noe annet valg enn å slutte seg til logikken om at helseforetakene må respektere budsjettrammene. Slik saken presenteres av regjeringens byråkrater, så er alterna­- tivet til ny sykehusstruktur i Nord-­Norge at man øker bevilgningene med milliardbeløp. Det er vanskelig å få t il uten at man også gir de andre helseforetakene mye mer penger.

Regjeringen som kollektiv virker ikke innstilt på å bruke en stor del av sine satsingsmidler på sykehus. Ønsket om å satse ekstra på forsvar, politi og fattigdomsbekjempelse ser ut til å ha høyere prioritet.

Regjeringen som kollektiv virker ikke innstilt på å bruke en stor del av sine satsingsmidler på sykehus. Ønsket om å satse ekstra på forsvar, politi og fattigdomsbekjempelse ser ut til å ha høyere prioritet.

Mot et slikt bakteppe virker det ­akkurat nå som om Sps veto mot ­struktur-endringer i nord ikke vil ­f­ungere som et reelt veto. Det er mulig at partiet vil kunne få til noe som ser ut som om de redder sykehuset i Lofoten og akuttberedskapen i Narvik, men som i realiteten ikke gjør det. Kanskje vil partiet etter hvert også slutte opp om Kjerkols retorikk. Helseministeren har jo sagt at hun ikke har planer om å «tømme et eneste sykehus i nord».

Argumentet mot denne forutsigelsen er at Senterpartiet i valgkampen i år brant seg så kraftig på å gå bort fra egen politikk. I striden om elektrifi­sering av et nytt gassanlegg på Melkøya i Hammerfest, valgte Trygve Slagsvold Vedum å være mer lojal mot Ap enn mot eget parti. Samtidig forsøkte han å dekke over faneflukten ved å overta Ap-ledelsens argumenter.

Det gikk særdeles dårlig. Noe alle i Sp husker. Det kan rett og slett bli et durabelig sykehusslag innad i ­regjeringen en gang utpå vårparten. •