Stammespråk som kamuflerer

Aktørene i sykehusene må lære seg å bruke ord som folk flest kan forstå.

Alle som har vært gjennom et langt medisinstudie har måttet lære seg et nytt språk. Stammespråket innen medisin er litt latinsk, litt gresk, litt arabisk og en god dose engelsk. Men det er et stammespråk som klinikere behersker – og kommuniserer godt med.

Da jeg begynte som tillitsvalgt for yngre ortopediske leger for 15 år siden, skjønte jeg raskt at jeg måtte lære meg enda et nytt språk. Det helsebyråkrat­iske språket. Det er en krevende øvelse for en kliniker. Ikke minst fordi dette særegne språket innbyr til latterlig­gjøring og forakt.

Leser man høyt et avsnitt fra man­datet for konseptfaserapport i lunsjen sammen med andre klinikere, vil vi le av det. Lenge og godt. (Og ja, konseptfaserapport er et reelt ord.) Svada­generatorene mange har testet ut blir flittig brukt, og det skjer uten blygsel. Frustrasjonen og utålmodigheten er stor for oss som går inn i denne ­verden.

For at motparten skal høre på oss, er det dessverre slik i denne parallelle verden at vi må kunne språket. Så jeg har lært å bruke det. Og ber om unnskyldning de gangene jeg høres ut som versjon 2.0 av svadageneratoren selv. Det er en yrkesskade for tillitsvalgte.

Det jeg også har lært er at mange av disse uttrykkene og ordene brukes bevisst i sammenhenger der klinikere skal mene noe og være med og si hva som er viktig for oss. (Samarbeids­møter, medvirkningsinvolvering og dialogarenaer) Det er makt i å definere hvilket språk som skal brukes. Og makt i å styre diskusjonene inn på detaljer.

Hørt om svømmehallkonsept? Eller drop-in skap? Nei? Hva med dynamiske skap, da?

Alle er eksempler fra virkeligheten, i tre nye sykehusbygg som planlegges. Oversettelsen er som følger: «Vi har ikke nok garderobeskap til alle ansatte da vi må spare penger, så dere må dele skap eller skifte på do.» Diskusjonen om antall garderober og størrelse på sykehuset er bestemt gjennom stamme­- språk i «utviklingsplanen» og «mandat til prosjektinnramming».

Bærekraft er et annet populært ord. Det brukes flittig i ulike sammenhenger.

Helseminister Ingvild Kjerkol bruker bærekraft for å understreke viktigheten og riktigheten av avgjørelsene sine i Helse Nord. Dagens situasjon er ikke bærekraftig, derfor må vi gjøre noe. Det høres jo fornuftig ut. Men hva betyr det? Bærekraftig for hva, eller hvem? Hvilken type bærekraft snakker hun om?

Det mest nærliggende er at hun omtaler økonomisk bærekraft. ­Økonomisk bærekraft gir flere muligheter; utgiftene er for store, eller inntektene for små. Eller en blanding. Det som skjer i Helse Nord tyder på at hun mener utgiftene er for store, uten å vurdere alternativene.

Det helseministeren burde ha sagt var dette: Siden lønninger utgjør den største kostnaden bør det tilrettelegges for at ansatte bruker arbeidstiden sin på de riktige tingene og at unødvendige tidstyver fjernes. Store nok sykehus, gode IKT systemer og nok støttepersonell er på lang sikt god økonomi. Men da må nok også investeringene økes.

Det vil kunne gi en sosialt bære­kraftig helsetjeneste. Gi en forsvarlig arbeidsbelastning og trygg arbeids­situasjon som får ansatte til å bli ­værende. Og som rekrutterer nye. Med nok garderobeskap.

En bærekraftig helsetjeneste som gir muligheter for kompetanseheving og tid nok til tildelte oppgaver. Og tid nok til restitusjon. Da får vi ansatte som vil levere den behandlingen som trengs for en bærekraftig helse­tjeneste, til beste for pasientene – og de ansatte. •