Tariffkonferanse på Soria Moria

Det var to innholdsrike dager på Soria Moria. Tariffkonferansen startet med at Of-leder Ståle Clementsen evaluerte mellomoppgjøret for 2023, og det var som vanlig stort engasjement og mange spørsmål fra de tillitsvalgte.

I tillegg var det selvsagt hilsen fra president Anne-Karin Rime og tradisjonen tro: presentasjoner fra Hanne Gillebo-Blom, Kristin Krogvold og Jørgen Hellwege i Avdeling for jus og arbeidsliv i Legeforeningen.

De eksterne bidragene blir nok også godt husket av mange. Helle Schøyen, administrerende direktør ved Stavanger universitetssjukehus, snakket om leger og arbeidsbelastning, og Erling Holmøy fra Statistisk sentralbyrå delte sine tanker om rapporten fra Helsepersonell­- kommisjonen.

Alle foto: Tor Martin Nilsen

Leger må leve

Flere leger og tillitsvalgte ved Stavanger universitetssjukehus har den siste tiden slått alarm om stort arbeidspress og krevende arbeidsforhold. SUS-­direktør Helle Schøyen var tidlig på banen og har vært tydelig på at hun tar legers arbeidsvilkår på alvor.

– Debatten i kjølvannet av leger må leve-initiativet er helt nødvendig. Den fortjener bred involvering og inkluder­ing for å sikre at ulike meninger og aspekter kommer med, ikke minst fordi det er vanskelig å sette inn målrettede tiltak uten at vi skjønner årsaksforholdene bedre, sa Schøyen til Of-forsamlingen før hun fortsatte:

– Leger har tradisjonelt hatt en høy arbeidskapasitet, jobbet mye og vært villige til å strekke seg svært langt for å gi best mulig behandling til pasientene de har ansvar for, og likevel scoret høyt på jobbtilfredshet. Det er liten grunn til å tro at det er noen vesentlig endring i legers arbeidskapasitet i løpet av de siste årene.

Of-leder Ståle Clementsen tok i ­f­orrige utgave av Overlegen opp ut­fordringene knyttet til at hverdagen i sykehusene har endret seg. Han var tydelig på at vi må bli mye flinkere til å både se og ta vare på hverandre. Rett og slett fordi mange helseansatte får ikke hverdagen til å gå opp. Kravene og arbeidsbelastningen er for mange blitt for store.

Henvendelsene til Villa Sana har økt i mange år. Belastningen er gjerne størst for de som setter de høyeste kravene til egen gjerning.

– Diskusjonen om hvorvidt endring­ene i styring av offentlig sektor, og særlig spesialisthelsetjenesten, har hatt utilsiktede negative konsekvenser er krevende. Men vi må ta den. Vi må etablere en livsfasepolitikk, som tar høyde for ulike behov som kjenne­tegner ulike faser i livet som arbeids­taker, understreket hun.

Tid for motmelding

Erling Holmøy har lenge vært en ­sentral SSB-forsker som blant annet står bak flere analyser av hvordan ­demografi og offentlig velferd vil påvirke offentlige finanser i årene som kommer. Han har levert underlag til flere store offentlige utredninger, også til Helsepersonellkommisjonen.

Og det er nettopp Holmøys innsig­elser mot en rekke framstillinger og tilrådninger i Helsepersonellkommisjonens rapport som var bakgrunnen til tariffkonferanse-invitasjonen.

Holmøys hovedpoeng er knyttet til kommisjonens hovedkonklusjon; at den «viktigste anbefaling innebærer at samlet helse- og omsorgspersonell ikke skal øke vesentlig utover dagens nivå».

Rapportens konklusjon har blitt omtalt av flere som et forsøk på å ­etablere en handlingsregel for helse­tjenesten. Vesentlig økte behov kan ikke møtes med vesentlig økning i arbeidskraft. I stedet må det bli flere pasienter per behandler.

Til Ofs tillitsvalgte var han helt ­tydelig på at konklusjonen ikke er ­underbygget og heller ikke sannsynlig. Holmøy mener at som et av verdens rikeste land har Norge råd til å videreføre, trolig også bedre standarden på dagens offentlige helse og omsorg-­tilbud. Selv om det krever sterk vekst i sysselsettingen.

– Husk at utgangspunktet for denne veksten er en levestandard for gjennomsnittsinnbyggeren som verden aldri har sett maken til. Den reelle veksten per innbygger i nasjonal­inntekt og totalt BNP påvirkes lite av at mye av den brukes på helse og omsorg. Denne veksten vil komme i privat sektor dersom det offentlige reduserer ambisjonene for sitt sørge-for ansvar. Det vil bety at utgiftene vil betales av egen lommebok, fortrinnsvis via forsikringspremier, i stedet for økte ­skatter. Det kan føre til lavere samfunnsøkonomisk effektivitet i helse og omsorg-produksjonen og mer ­dramatiske utslag av inntektsulikhet, oppsummerte Holmøy. •