Bedre tjenester for barn og unge

Vi strever med rekruttering og stabilisering av fagfolk, samhandling mellom tjenester er mangelfull, og prioritering av arbeidsoppgaver en stor utfordring. Det er også betydelige forskjeller på hvilken oppfølging barn og unge med psykiske helseplager får rundt i landet. Jeg vil belyse noen av utfordringene relatert til en gruppe jeg har vært spesielt ­opptatt av de siste årene; barn og unge med ADHD.

ADHD er en tilstand som viser seg fra barnealder og er kjennetegnet av vansker med oppmerksomhet, impulskontroll og uro som påvirker fungering på flere områder i livet. De aller fleste med ADHD vil i tillegg til disse «kjerne­- symptomene» også streve med motivasjon og eksekutive funksjoner (reguler­ingsfunksjoner). Svært mange har også andre samtidige vansker, som lærevansker, atferdsvansker eller ­emosjonelle vansker, og uten tiltak er det stor risiko for skeivutvikling.

Antall henvisninger til BUP for utredning og behandling av mistenkt ADHD har økt betydelig de siste årene, spesielt i etterkant av pandemien. ­Dette er ikke unikt for Norge, økningen har vært vel så stor og mulig enda ­større i andre skandinaviske land. Det finnes ingen enkelt årsak til dette, men trolig mange. Antall diagnostiserte tilfeller av ADHD har også økt i samme periode. Om det faktisk er en økning i forekomst er likevel usikkert, her ­trenger vi mer forskning.

En årsak til økningen er nok at vi har blitt bedre på å fange opp de som har slike utfordringer. Bedre helsekompetanse både i befolkningen og blant de som møter barn og unge på ulike arenaer er nok noe av forklaringen. En annen er at vi er mer oppmerksomme på mindre typiske ADHD-­symptomer, spesielt hos jenter. Mindre stigma rundt diagnosen bidrar også til at flere søker hjelp. Dette er faktorer som bidrar til tidligere avdekking og bedre prognose.

Andre mulige årsaker til økningen er endringer i skole og samfunn som bidrar til at terskel for symptomer som skaper stev nå er lavere. Dette er en mindre positiv utvikling. Barn og unge med symptomer i grenseområde for normalitet klarte seg kanskje bedre før? Det stilles i dag store krav til overordnede kognitive funksjoner og egenmotivasjon fra tidlig alder, mens fri lek og aktivitet har fått mindre plass. Dette har stor betydning for hvordan de som har en ADHD-vanske, også av mildere grad, mestrer krav i hverdagen. Anbefaling om å bruke diagnosekriterier fra DSM-5 kan også bidra til at flere fyller kriterier for diagnosen. Dette vil gjelde spesielt for de tidligere nevnte gruppene som vi i større grad overså før, blant annet fordi de som har tydelige ut­fordringer først etter skolealder nå inkluderes i større grad.

Flere stiller spørsmål ved om enkelte diagnoser er populære eller et ettertraktet middel for å få reduserte krav fra omgivelsene. Dette kan selvsagt være en faktor, men personlig tror jeg de aller fleste som søker hjelp gjør dette fordi de opplever et hjelpebehov og ikke fordi de ønsker en diagnose.

Ved mistanke om ADHD anbefaler nasjonale retningslinjer at kartlegging og forsøk på tilrettelegging gjennom­føres før en eventuell henvisning til BUP. Hvordan dette blir fulgt opp i den enkelte kommune og skole varierer betydelig. For eksempel blir lærevansker, som kan være en viktig differensial­diagnose, i mange tilfeller oppdaget sent. Mange kommuner mangler både økonomiske og faglige ressurser til å følge opp anbefalinger. Dette bidrar til å sprenge kapasiteten i spesialisthelsetjenesten, BUP kan nemlig ikke avvise barn som henvises med tydelige behov for helsehjelp selv som førstelinje ikke har gjennomført de tiltak som er anbefalt i forkant. En konsekvens av dette er at det ikke nødvendigvis er de rette barna som kommer til utredning på BUP, noe som bidrar til kapasitets­utfordringer og prioriteringsvansker.

Utredning for ADHD er, som ved de fleste andre tilstander vi ser i BUP, ressurskrevende. Forsøk på standardisering og effektivisering har så langt hatt varierende suksess. Vi møter barn og ungdom som sjelden passer inn i en standard. Vi anbefales også å utrede bredt med kartlegging av både sterke og svake sider, og en diagnostisk konklusjon i BUP konkluderer ikke bare med psykiatrisk diagnose, men med vurdering på fem andre barnepsykiatriske akser. Utredning involverer i de aller fleste tilfeller et tverrfaglig sammensatt team, der barnepsykiateren bidrar med viktig kompetanse. Nettopp fokuset på helheten er en styrke i vårt fag, men den barnepsykiatriske vurder­ingen krever både tid, og faglig og ­relasjonell kompetanse.

Når diagnosen ADHD er satt vil de fleste BUP-er tilby noe opplæring og anbefale tilrettelegging/tiltak til hjem og skole. Førstelinje har videre ansvar for å følge opp disse tiltakene, og igjen erfarer vi store forskjeller i hvordan dette blir løst. For mange barn og unge vil medisinering være neste behandlingstrinn. Medisinering er viktig og riktig behandling for mange, i tråd med anbefalinger og tilgjengelig forskning, men skal tilbys som tillegg til annen oppfølging. Det er derfor et stort ­dilemma og ikke minst en etisk ut­fordring når andre anbefalte tiltak ikke følges opp.

Vi har kommet langt i å øke kunnskapen om psykisk helse og ­psykiske lidelser, men tiltak i alle nivå av helsetjenestene er fortsatt varierende og dels mangelfulle.

Vurdering av indikasjon/kontraindikasjoner, samt oppstart og utprøving av ADHD-medisiner følges opp i BUP. Dette krever også ressurser og kompetanse. Intern ventetid og oppfølging varierer også her mellom ulike poliklinikker. Andre tiltak i spesialisthelse­tjenesten utover de nevnte blir stadig etterlyst, og mange med ADHD har tilleggsvansker som trenger særlig oppfølging eller behandling. Dette er det lite ressurser til å følge opp, blant annet fordi vi i tråd med politiske og økonomiske føringer må prioritere ny-henviste saker foran de som allerede er under oppfølging.

De utfordringer som er skissert i forhold til barn og unge med ADHD er gjeldende også for andre tilstander i BUP. Vi har kommet langt i å øke kunnskapen om psykisk helse og ­psykiske lidelser, men tiltak i alle nivå av helsetjenestene er fortsatt varierende og dels mangelfulle. Et norsk kvalitetsregister for psykisk helsevern barn og unge er under etablering, og dette vil forhåpentligvis gi oss bedre kunnskaps- g­runnlag for harmonisering og for­bedring av tjenester. Mer forskning i feltet vil være veldig velkomment. Til sist er tiltak for å sikre rekruttering og stabilisering i en av våre viktige legespesialiteter også på sin plass om vi skal sikre gode helsetjenester for våre barn og unge i fremtiden. •