Haukugla

Foretakenes svanesang?

Foretakenes svanesang? Vår nye helseminister har kommet som et friskt pust inn i styringen av helsesektoren. Han fremstår oppriktig, nysgjerrig og lyttende, samtidig som han har klare visjoner. Han vil oppnå noe nytt, ikke bare endre slagordet fra «Pasientens helsetjeneste» til «Vår felles helsetjeneste.»

En ting er at han vil redusere vente- tidene, noe som selvfølgelig vil komme pasientene til gode, men som samtidig krever mye av de ansatte – både i form av overtid, kvelds-poliklinikker og mulig oppgaveglidning. (Dette setter tidligere helseministre i skamme- kroken, da de kjørte så stramme budsjetter at veletablerte ordninger for kvelds-poliklinikker ble avviklet.) Likevel er dette bare et skippertak, i rekken av mange andre initiativer for å rydde opp i ventelister, og etterpå vil vi trolig være tilbake til det normale.

En langt viktigere reform varslet han i statsbudsjettet: Én felles helsetjeneste for pasientene, uavhengig av hvem som leverer den. Med andre ord, et sømløst samarbeid mellom kommunehelsetjenesten, fastlegene og sykehusavdelingene. «Kall det gjerne Samhandlingsreformen 2.0,» uttalte han til Dagens Medisin da Arbeiderpartiets programforslag for neste stortingsperiode ble lagt frem. Dette reiser en rekke spørsmål:

Vil helseforetaksmodellen endelig stå for fall? Bent Høie startet som en motstander, men ble i løpet av sitt første år som helseminister overbevist om at RHF-ene var den beste løsningen.
Danmark har innført et folkevalgt regionalt nivå som styrer sykehusene, samtidig som de fjernet fylkene. Primærhelsetjenesten er organisert på kommunalt nivå.
Finland har etter en 15 år lang prosess (inkludert flere regjeringskriser) flyttet sykehusene til et regionalt nivå, finansiert av staten. Tidligere var sykehusene eid av kommunene. Likevel er problemet med lange ventetider ikke løst, og landet har en stor privat sektor for de som har tilgang til bedriftshelsetjeneste gjennom arbeid.
Sverige har beholdt sykehusene på fylkesnivå. Siden fylkene varierer sterkt i størrelse og folketall, og sykehusene finansieres av fylkenes egne skatteinntekter, har dette ført til stor variasjon i tilbudet avhengig av hvor du bor. Primærhelsetjenesten er på kommunalt nivå.

I debatten etter Kvinnsland-utvalgets rapport «Organisering og styring av spesialisthelsetjenesten» gikk Legeforeningens landsstyre inn for at sykehusene burde styres på et regionalt nivå, og at styrene i hvert enkelt foretak (sykehus) burde fjernes. Men dette løser ikke nødvendigvis det problemet helseminister Vestre har satt seg fore å løse: Hvordan få på plass et felles prioriteringsregelverk, felles ventelister og felles økonomisystem (for å unngå svarteperspill) mellom de ulike nivåene.

Skal ansvaret for helsetjenesten flyttes til staten eller til fylkene? Etableringen av de såkalte KAD-sengene førte ikke til at sykehusene kunne redusere antall innleggelser, men kommunale pasienter fikk bedre kvalifisert helsehjelp. Samhandlingsreformen førte til at ferdigbehandlede pasienter ikke ble liggende i sykehusene og okkuperte inntil 30 % av plassene, men kommun- ene mener de nå har fått mye sykere pasienter enn før. (Stemmer dette, de skal jo være ferdigbehandlet?) Samhandlingsreformen har heller ikke ført til den kompetanseoppbyggingen i kommunene som var nødvendig, jf. helsehus-skandalene i Oslo.

Er det de ulike forvaltningsnivåene som er hovedproblemet, eller er det andre problemer som er viktigst å løse?

Og hvordan unngår vi «oss og dem»?

Anders Grimsmo, professor emeritus ved NTNU, tidligere allmennlege og samfunnsmedisiner, har allerede tatt til orde i Dagens Medisin med artikkelen «Én felles helsetjeneste? Problemet er spesialisthelsetjenesten.»