Den britiske Labour-regjeringen befinner seg i en finurlig knipe av manglende politisk oppfinnsomhet og vilje til å iverksette merkbar endring. I utgangspunktet ble den nåværende statsministeren, Sir Keir Starmer, valgt som Labour-leder på et radikalt program. Det offentlige helsevesenet (NHS) skulle utvikles som et offentlig tilbud. Man skulle stoppe fragmenter­ingen av NHS, hvor stadig mer av helsevesenet legges ut på anbud. Men pipa fikk raskt en annen lyd da lederkampen var over. Nå skulle man virkelig distansere seg fra alt Labour hadde stått for under denne tidligere lederen, Jeremy Corbyn, som blant annet ønsket å renasjonalisere NHS og avslutte de kostnadssprengende «private finansieringsinitiativene» innenfor NHS.

Lite håp om nødvendige reformer

Etter 14 år med innstramningspolitikk og en gradvis utarming av NHS under Det konservative partiet, er det derimot lite håp om store endringer etter at Starmer og hans Labour fikk et ­overbevisende mandat –grunnet ­landets finurlige valgkretser – for regjeringsskifte i 2024. Mer enn 60% av de registrerte donasjonene til helseminister Wes Streeting kom fra folk og selskaper med tilknytning til private helsetjenester- og forsikringer (2). Man trenger ikke å være helsepolitiker for å forstå at når Streeting snakker om å reformere NHS, så innebærer dette å binde seg til masten for å følge slagord som at «alle gode krefter skal med» eller at man må «utnytte den ledige kapasiteten i privat sektor».

Med seg på laget har Streeting fått Alan Milburn, som var helseminister fra 1999-2003 under Tony Blairs såkalte New Labour regjering (3). På den tiden iverksatte Milburn et system for å rangere sykehus mot hverandre, hvor blant annet sykehus som skåret best fikk tre stjerner, og kunne ut ifra dette få noen utvalgte friheter. Dette av­dankede systemet ble avviklet i 2005. Milburn har nå returnert til Helsedepartementet i en slags seniorråd­giverstilling, og nylig annonserte helseminister Streeting sin intensjon om å rangere sykehusene i et fotball-liga­system. Kunsten å gjøre det samme og forvente et annet resultatet, er et kjent fenomen. Mens topp-sykehusene skal premieres ved fleksibilitet med hensyn til investeringer og finansier­inger, skal det motsatte skje ved bunn- sykehusene. Disse skal etter min forståelse settes på en slags ROBEK-liste hvor blant annet eksterne byråkrater skal tvinge fram en snuoperasjon for å starte klatringen mot tabelltoppen ved hjelp av en transformerende ledelse. Ved manglende forbedring på utvalgte indikatorer skal de respektive direktør­ene bli nektet lønnsøkninger og eventuelt bli sparket fra sine stillinger (1).

Uheldige vridningseffekter

For det første vil et overdrevent søkelys på visse indikatorer i helsevesenet uten tvil bidra til uheldige vridnings­effekter. Ikke alt som et sykehus skal bedrive kan måles, og ikke alt som kan måles er representativt for god sykehusdrift. Ikke-målbare indikatorer vil bli nedprioritert. Gode eller dårlige resultater kan heller ikke tolkes uten at det ses i lys av den konteksten helsetjen­- estene utøves i. Et områdes sosioøkonomiske forhold, tilgjengelighet en på arbeidskraft, primærhelsetjenester, sykehjemsplasser og de geografiske avstandene, er alle eksempler på ­hvordan ulike forutsetninger kan prege den daglige sykehusdriften.

For det andre er det en urovekkende tanke å legge ansvaret for sykehus som rangeres noe dårligere enn andre på noen få direktørers lederevner. Det er en politisk fallitterklæring når avgjør­ende samfunnsspørsmål rundt sykehus kan risikere å bli redusert til en liga­tabell som i teorien skal vise om hvorvidt the manager effektivt klarer å utnytte sine lederevner for å løfte the team oppover på tabellen. Med andre ord er dette en måte å erodere statens og politikkens systemiske ansvar for manglende finansiering og utjevning over tid til ledere som er på en armlengdes avstand fra politikkens gapestokk, og til syvende og sist på de ­ansatte som måtte jobbe på et sykehus som presterer «dårlig».

For det tredje har jeg liten tro på at et slikt rangeringssystem vil virke positivt og inspirerende for de som faktisk jobber på gulvet i «bunn-­sykehusene». Tenk å stå på som helsearbeider dag og natt under arbeidsforhold som oppleves som forverret over de siste årene og med en årelang reallønnsnedgang, for så å bli møtt med overskrifter i en riksdekkende nyhetssending om at sykehuset man jobber på er å anse som et «bunn-sykehus».

Jeg håper at innsikt i den britiske helseministerens nyeste forslag fungerer som en effektiv vaksinasjon mot til­svarende helsepolitiske spill for ­galleriet i Norge.

Amerikansk fotball gir bedre løsninger

Hvis helseminister Streeting allikevel ønsker å «spillifisere» helsevesenet, anbefaler jeg ham å hente inspirasjon fra den amerikanske fotballigaen, NFL. Her foregår det nemlig en form for utjevning ved at bunnlagene i neste sesong får velge sine nyrekrutteringer først. Dette for å sikre omtrent jevngode lag over tid og en sunn konkurranse. På samme måte bør sykehus med dårlige prestasjonsindikatorer sikres de mest attraktive nyrekrutteringene, både på gulvet og i ledelsen.

Sannsynligvis har helseministeren en større interesse for Premier League, hvor reisen fra bunnen til toppen av tabellen er lengre. En av måtene for avansement er selvsagt å få hentet inn oljerik kapital på eiersiden for å sikre avgjørende signeringer av spillere i verdensklasse. Til sammenligning vil dette kapitalinnskuddet i et offentlig helsevesen tilsvare en form for «mobilisering av privat kapital» som ønsker å bidra til «dugnaden». Med henvisning til hans mottatte donasjoner i valgkampen inneholder nok heller ikke Streetings politiske verktøykasse stort mer enn de nevnte løsningene.

Jeg håper at innsikt i den britiske helseministerens nyeste forslag fungerer som en effektiv vaksinasjon mot til­svarende helsepolitiske spill for ­galleriet i Norge. •