JAVEL, HERR MINISTER?

Da ministeren kunngjorde dette i mai, var vi flere som undret på hva han egentlig mente. Skulle vi pynte på statistikken ved å rense ventelistene for langtidsventende som egentlig ikke var ventende? Eller mente han faktisk at den reelle vente­tiden skulle ned i så stor grad? Det ville i så fall kreve en betydelig innsats. Ministeren var imidlertid klokkeklar: Kapasiteten skulle opp, og reell ventetid skulle ned. Alle parter måtte forplikte seg til planen ved å slutte seg til en formell avtale og delta i månedlige møter mellom partene. For å mulig­gjøre dette løftet ble det gitt 1700 ­millioner i ekstrabevilgning i revidert nasjonalbudsjett.

Men det har ikke gått som ministeren planla. Den 5. november innkalte ­Helse- og omsorgsdepartementet alle de regionale helseforetakene til et foretaksmøte som minnet om en oppvask. Ministeren var synlig utålmodig og hintet til at dersom de som nå sitter i posisjon ikke ville gjennomføre ­bestillingen, måtte han finne andre. Sjelden kost fra ministerposten, men ikke ubegrunnet. For så langt har ­resultatet vært heller dårlig i de fleste sykehus. De har riktignok renset ­ventelistene for langtidsventende som ikke egentlig var ventende, men de færreste har tatt fatt på den egentlige jobben: å avvikle flere pasienter fra ventelisten ved å ta dem inn til ­vurdering.

I Helse Sør-Øst er antall avviklede pasienter per oktober 2024 på nivå med 2019. På makronivå er det altså lite som tyder på at ventelisteløftet har hatt nevneverdig effekt. Resultatet stemmer godt overens med tilbake­meldingene fra tillitsvalgte i sykehusene. Til tross for ministerens eksplisitte beskjed om at det skal inngås avtaler med organisasjonene, har dette kun blitt gjennomført i et fåtall av landets sykehus. Foretak og HR-avdelinger synes å slepe beina etter seg. Det kan hende at ministerens vrede i foretaksmøtet omsider vil sette sykehusene i bevegelse. Men det er lang vei fra styre og administrasjon i de regionale helseforetakene ned til lokale klinikkledere og HR-sjefer. Mye av kraften i ministerens budskap vil trolig vannes ut på veien. Og legegruppen i mange sykehus har allerede surnet i det halvåret som har gått siden ­prosjektet ble annonsert med brask og bram.

Selv med den siste ekstrabevilgningen på to milliarder kan det være klokt å forberede seg på muligheten for at målet ikke vil nås. Da vil nok spørsmålet om hvem som har skylden bli reist – og svarteper skal deles ut. En åpenbar forklaring vil være motvilje i sykehusene til å inngå avtaler om særskilte vilkår for ekstraordinær arbeidsinnsats. Samarbeidsklimaet i mange ­en­heter har allerede surnet gjennom mange år med trange kår. En annen forklaring er at budskapet taper kraft gjennom de lange lederlinjene. Men kanskje møter også ministerens ­initiativ motvilje i sykehusadministrasjonene, som vil ha seg frabedt at ­ministeren i så sterk grad griper inn i sykehusenes drift – javel, herr ­minister! •