Kjære kolleger

DIPS er nede i hele HSØ – søndag morgen på helgevakt. Det er selvsagt svært alvorlig når den digitale journalen er «nede». Det finnes prosedyrer for hva vi skal gjøre, men når tilgangen til radiologiske undersøkelser også fryser og feilen rammer både henvisere og mottakere, er situasjonen temmelig prekær. Med betydelig forsinkelse får man igangsatt et nødvendig kirurgisk inngrep til tross for alle hindringer, og mange vakthenvendelser må håndteres på ren anamnese og klinikk. Heldigvis er situasjonen fremdeles mulig å håndtere takket være «vanlig intelligens (VI)» nå før KI tar over. Etter mange timer er systemene oppe og går igjen.

Hendelsen demonstrerer hvor sårbare vi er. For bare et par helger siden hadde vi et døgns planlagt nedetid (med lesemodus) for oppgraderinger, og det har vært flere tidligere i år. Disse timene uten tilgang til nødvendig informasjon og dokumentasjon er ikke bare frustrerende, men utgjør også en risiko for både pasienter og oss helsearbeidere.

Det vil alltid forekomme feil, men IKT i sykehus er på dette stadiet fortsatt såpass ufullendt at det daglig oppleves som en tidstyv: Vi må logge inn mange ganger i løpet av en dag, og LITT heng for flere hundre ansatte i et foretak resulterer i mange tapte arbeidstimer. De aktuelle løsningene (navn nevnes ikke) er lite intuitive, har altfor mange «klikk», dårlige søkemuligheter, og rullemenyer som er overfylt av alt annet enn det du faktisk trenger. Dette står i grell kontrast til alt man er vant til utenfor murene – og også til det meste av annen teknologi og programvare som benyttes i klinisk arbeid innenfor de samme murene.

Hvorfor kommer vi ikke ut av startgropa og må jobbe med løsninger som har en brukerflate som minner om noe fra flere tiår tilbake? Det har ikke manglet på prosjekter og overgang til nye løsninger. Den ene fadesen følger den andre; noen prosjekter ble avbrutt, og alle har kostet fra noen til mange millioner. Et nylig lokalt eksempel er en innloggings­- sikkerhetsløsning som hastet å få implem­- entert, hvor vi måtte stille i kø med pass for å hente utstyr fra oppsatte boder. Jeg hentet mitt rett før jeg gikk ut i overlegepermisjon, men da jeg kom tilbake, var prosjektet avsluttet uten noen tydelig forklaring. Med like stor administrasjon og ledelse som ansatte tilknyttet pasientarbeidet burde det vel også være rom for tilstrekkelig IKT-kompe­tanse til å prestere bedre? Etter såpass mange mislykkede prosesser burde vi ha lært noe.

Dette nummeret er mildt sagt preget av Riksrevisjonens gjennomgang av Helseplattformen (HP) – et 2-års drama for åpen scene, der det har gått dårligere enn selv de mest pessimistiske spådommene. Vi forsøker å belyse flere sider her; det er ikke riktig å hovere, men vi er der hvor det er innenfor å diskutere veien videre: Skal vi skrote eller fortsette «å lukke alle avvik» – fra et samfunnsøkonomisk perspektiv? Dette er alvorlig, særlig når man husker at styret og HP kom med uvanlig skarpe anklager mot deltagere i fakkeltog og egne ansatte som ytret seg i debatten. Dette har kostet, og vil koste et ukjent antall milliarder når stormen endelig legger seg.

Man må bare håpe at man glemmer hva ideen med det hele var – Støres visjon om «Én innbygger, én journal» og at HM skulle være en pilot for dette – før utbredelse til alle regionene. Selv om HP får tilstrekkelig kosmetisk kirurgi til å fungere i HM, vil tilsvarende prosesser i andre regioner være et nådestøt for en helsetjeneste som allerede langsomt kveles av budsjettpresset.

Det er et nytt IKT-prosjekt på trapp­ene igjen, i hundremillioners-klassen lokalt – et KI-basert planleggingsverktøy. Vi vet ennå ikke mye om det, annet enn at effekten for oss i hverdagen er noe uklar. Likevel krever det forberedelser vi allerede er i gang med; vi må endre noen etablerte rutiner for at systemet skal kunne fungere tilfredsstillende, siden det ikke kan lese det vi allerede har i bruk. Dagens planlegging utføres av våre koordinatorer (VI), som baserer seg på fraværsplanleggeren og setter opp så gode program som mulig med høy andel øyeblikkelig hjelp. Behovet for denne investeringen er relativt svakt begrunnet, og forbedringspotensialet er uklart – men likevel ruller prosjektet fremover.

Det synes å eksistere to parallelle virkeligheter – en der det er mulig å «sløse med millioner» på ulike mer eller mindre velbegrunnede IKT-prosjekter med svært varierende grad av suksess, og en annen som vi i klinikken ellers lever i – der godt begrunnede innkjøp, ofte til mye lavere kostnader og med åpenbar klinisk nytte, dessverre heller ikke i år får tildelt midler. En utstyrsanskaffelse for forbedret eller ny behandling med dokumentert behov kan ta årevis å få gjennomført.

Vi deler ut en «Rasmus» til barna som har vært til operasjon, et lite kosedyr. Nå kniper vi litt inn og deler kun ut «første gang»; de som har vært operert før, har jo allerede fått, ikke sant? •