Refleksjoner fra et yrkesliv:
En psykiaters læringsreise
18. mai 1972 kl. 09.00 sto jeg som nyutsprunget artianer på personalkontoret til nærmeste asyl, klar for min første sommerjobb i psykiatrien. Jeg fikk tjeneste på 23-salen, en post som ble udødeliggjort mellom to permer av Ingvar Ambjørnsen. 5 ½ uke senere forlot jeg stedet, fast bestemt på at dit skulle jeg aldri mer. Min ungdommelige drøm om å bli psykiater hadde fått et skudd for baugen.

Av Liv Hammerstad, psykiater
Jeg tenker at vi har den fineste spesialiteten, med mulighet til å se på mennesket som helt, og ikke delt i kropp og sinn.
Jeg lot meg likevel lokke tilbake noen år senere, som medisinerstudent, for å gå primærvakter, under forsikring om at nå var alt blitt bedre. Det store sykehuset hadde doblet antall overleger fra 1 til 2, og personalet var skiftet ut. En ny tid var i emning.
Man var bekymret for asylsuvereniteten som sto for fall. Kom sykehuset til å bli overfylt nå som sykehusene fikk plikt til å ta imot pasienter, og ikke kunne velge like fritt?
Etter turnustjenesten gikk veien i 1983 raskt tilbake til psykiatrien som assistentlege – i hvert fall i navnet, om ikke alltid i praksis, ettersom det ikke alltid var en overlege å assistere. Mangelen på legekollegaer var påtagelig. Overlegene gikk todelt bakvakt, bortsett fra i kollegaenes ferier. Ett år hvor «min» overlege hadde sin 6-ukers sommerferie, ble jeg innkalt til personal- sjefen og fortalt at jeg skulle få ha det faglige ansvaret, men han hadde dessverre ikke mulighet til å gi meg lønn for det. Vi var aldri så mange som fire assistentleger til å dele på vaktene, mens det alltid var flere sivilarbeiderleger som bare jobbet dagtid.
I 1986 gikk veien videre til en nyoppstartet poliklinikk hvor jeg var den fjerde som ble ansatt. Jeg fikk være med på en fantastisk reise i oppbyggingen av den nye psykiatrien. For å få åpningstidsrefusjon for et team, måtte det minimum bestå av lege, psykolog, sykepleier og sosionom, og da ble det sånn! Vi var faktisk to leger i teamet den første tiden. Nye stillinger kom til på mystisk vis, helst gjennom prosjektmidler.
Da jeg sluttet i 2001, var vi over 30 ansatte for en befolkning på 60 000, men legeandelen hadde sunket. Vi var midt i en opptrappingsplan for psykisk helse uten å ha sett noen penger. Jeg fortsatte mitt virke på DPSets lukkede øyeblikkelig-hjelp-post, og ble senere avdelingsoverlege for døgnenhetene. Det var noen år med vidløftige planer om økning av sengeplasser, men de 75 planlagte plassene i hele DPSet har endt opp med å bli kuttet ned til 20, etter at nedtrappingsplanen startet. Fra 2013 til jeg pensjonerte meg i 2021, var jeg avdelingssjef for DPS Gjøvik, og ute av klinikken. Jeg begynte å vikariere som overlege på døgnpostene for ett års tid siden igjen.
Psykiaterrollen har endret karakter i løpet av disse 40, om ikke 50 årene. Faget har gjennomgått helt nødvendige endringer med fokus på menneskerettigheter, struktur, forutsigbarhet og forskningsbasert praksis. Mange forhold har spilt inn. Fokus på menneskerettigheter og pasientrettigheter har blitt sterkere innenfor alle medisinske disipliner. Jeg tenker ikke lenger at det å bli spesialist i psykiatri er å omskolere seg, slik vi spøkte (?) med i gamle dager.
Den kanskje aller største endringen i faget er optimismen, som har økt i takt med mulighetene for god behandling av alvorlige psykiske lidelser – både med effektive medisiner og andre behandlingsmetoder. Nye, tilgjengelige undersøkelsesmetoder har gitt mulighet både for bedre diagnostisering og behandling. Det var en tid da vi knapt hvisket ordet schizofreni, fordi det føltes som å overlevere en dødsdom, og vi prøvde å kalle det noe annet så lenge som mulig. Det samme var tilfellet med kreft. Kunne man fortelle det til pasienten, eller bare hviske det til de pårørende?
Med bedre behandlingsmetoder kunne pasientene utskrives tidligere, eller i det hele tatt, og fortsette livet sitt i eget hjem i en kommune. Her bør også nevnes innsatsen til de psykiatriske sykepleierne som, særlig i forbindelse med oppbyggingen av poliklinikkene, gikk ut fra institusjonene, veiledet i kommunene, fulgte opp pasientene hjemme, og puffet på kommuner for å ansette sykepleiere med spesialutdanning i psykiatri.
Det fantes effektive medisiner mot alvorlige depresjoner, men først i 1996 fikk vi den første «lykkepillen» som kunne gis poliklinisk uten vesentlig risiko for bivirkninger og intoksikasjon. Langt flere kunne få også medikamentell behandling for sin depresjon uten å gå i knestående på grunn av blodtrykksfall.
Overlegen (og oversykepleieren) hadde all makt. Det gjenspeilte seg i portrettmaleriene i kantinen på sykehuset. Det tok slutt. Vi fikk endelt ledelse, etter hvert på fulltid, og da gikk overlegene til klinikken med hud og hår og sjel. Siden så få av mine kollegaer grep anledningen til å bli leder på heltid, tror jeg det må ha vært en enighet blant oss om at det meningsfylte for en psykiater var å behandle pasienter. Med helseforetaksreformen fikk vi såkalte proffe styrer, og fra første stund ble det klart at de budsjettøvelsene med nedskjæringer vi hadde hatt tidligere år, nå skulle gjennomføres. Det var tid for å tenke på om vi burde interessert oss litt mer for å være ledere.
Mangel på leger i psykiatrien er bekymringsfull. Det fører til ansvar for altfor mange pasienter man ikke kjenner, og legen risikerer å bli brukt som «reseptblokk». Vi må være der for å holde fokus oppe på de «ektefødte barn av psykiatrien», de med schizofrene og bipolare lidelser. Kvikkfiks virker ikke alltid. Ikke alt som teller kan telles. Mangler og frustrasjoner til tross: jeg tenker at vi har den fineste spesialiteten, med mulighet til å se på mennesket som helt, og ikke delt i kropp og sinn. •