Tillitsreformen som aldri kom

Samtidig som reformen har stått på stedet hvil, har helsevesenet sett en forverring på flere fronter. Antall ubesatte stillinger øker, sykefraværet blant ansatte er høyt, og arbeidsbelastningen har nådd kritiske nivåer. Mange av de som fortsatt står i jobb, rapporterer om en arbeidshverdag preget av tidkrevende rapportering, rigide målkrav og en konstant følelse av ikke å strekke til. Det er vanskelig å bygge tillit når systemet i praksis signaliserer mistillit – gjennom økte krav til kontroll og dokumentasjon, og mindre rom for faglig skjønn.

Tillitsreformen skulle være en motvekt til denne utviklingen. Den skulle gi helsearbeiderne friere tøyler til å bruke sin kompetanse og erfaring og samtidig styrke forholdet mellom ­ansatte og ledelse. Men hittil har det meste blitt med intensjonene. I stedet opplever mange at måltall, effektivitet og økonomisk kontroll – ofte på bekostning av pasientens behov og de ansattes faglige vurderinger er ­dominerende.

For pasientene merkes dette på ­ventetider, redusert kontinuitet i behandlingen og et helsevesen som ­stadig oftere henviser dem til private løsninger. For de ansatte merkes det på stressnivået, at flere slutter og en følelse av å bli målt på alt annet enn det som virkelig betyr noe: kvaliteten på behandlingen.

Så hva må til for at tillitsreformen skal bli mer enn et politisk slagord? For det første må alle som jobber i og med helsevesenet erkjenne at tillit ikke kan vedtas – den må bygges. Det krever at ansatte opplever reelle endringer i arbeidshverdagen, med økt autonomi og mer tid brukt på pasientene.

Videre må reformen kobles til ressurs- ene som trengs for å gjennomføre den. Å gi helsearbeidere frihet til å prioritere krever at det finnes tilstrekkelig med folk, tid og utstyr til å faktisk gjøre prioriteringene. En tillitsreform uten økte ressurser blir fort et luftslott.

Kanskje det var for å bøte på mangl­ende tillitsreform eller for manglende oppslutning rundt regjeringsprosjektet at statsminister Støre valgte å utnevne Jan Christian Vestre som helseminister. Vestre har entret banen som en slags redningsmann, omtrent som når en fotballklubb henter inn en «brann­slukker» etter en lang periode med tap. Mange vil nok dra paralleller til Tom Nordlie – en kjent skikkelse i norsk fotball som ofte ble kalt inn når klubber sto i fare for å rykke ned. Det er ­kanskje akkurat det samme mandatet Vestre nå har fått: å redde et helse­vesen som skjelver under vekten av strukturelle problemer, ressursmangel og synkende tillit.

Og det er liten tvil om at regjeringen er nedrykkstruet. De fleste regner nå med at de fra høsten av spiller i opposisjons­- ligaen. Vestre har tatt med seg energi, retorisk teft og en solid erfaring fra sin tid som næringsminister i forsøket på å vende tap til seier. Han har skjønt at de lange og økende ventetidene er å spille med åpent mål og at hans energiske angrep på ventetider vil være en ­effektiv styrking av forsvaret.

Og han har tydeligvis solid støtte i egen klubb; tilleggsbevilgningen for å nå målsetningene er nå på hele fire milliarder. Det bør kunne gi resultater.

Helsesektoren er likevel ikke som et fotballag som bare trenger en ny spillestil. Her handler det om å spille på lag med en sliten og presset spillerstall, fra sykepleiere og leger til hjelpepersonell, samtidig som man forhandler med et publikum som stadig krever mer for mindre. Å vinne «kampen» handler ikke bare om å komme gjennom denne stortingsperioden; det handler om å sikre tjenesten for mange år fremover.

Nå er det opp til Vestre å bevise at han kan lede laget til seier, ikke bare over ventetidene, men også over den manglende tillitsreformen. •