Vestres vage ønsker

Da Riksrevisjonen i slutten av okt­ober kom med sin rapport om innføringen av Helseplattformen, gikk det ikke mer enn en helg før de tillitsvalgte i Helse Midt-Norge samlet seg om et krav om at styret måtte byttes ut. Etter ytterligere en uke fulgte Frp og SV opp med forslag i Stortinget om både styreutskiftninger og stopp av hele helseplattforms-innføringen.

Man skulle tro at dette vil føre til at sykehusministeren ble en anelse stresset, men det skjedde ikke. Jan Christian Vestre sa umiddelbart nei til kravet fra de tillitsvalgte, og regjeringspartiene kommer sammen med Høyre etter hvert til å si nei til Frp/SVs krav i ­Stortinget. Ingen forventet noe annet, og mediene brydde seg i liten grad om Vestres ansvar. De var mer opptatt av å rette søkelyset mot de ulike ledernivåene i Helse Midt enn mot statsråden.

Dette er årsaken til at alle Vestres planer om store reformer av Helse-­Norge bør møtes med en stor dose skepsis. Etter at sykehusene for mer enn 20 år siden ble organisert i statlige helseforetak har styringsmodellen vist seg som uovertruffen på noe av det som er aller viktigst for en sittende statsråd: Den virker som et skjold mot kritikk.

Både når det gjelder innføringen av det nye IKT-systemet i Trøndelag og Møre og Romsdal, og når det gjelder nedleggelse av Ullevål sykehus har man sett hvordan det nesten oppsiktsvekk­ende høye folkelige engasjementet har gjort det veldig tøft å være sykehusdirektør, men lite vanskelig å være statsråd. Fakkeltogene har gått mot helseforetakenes ledere, og ikke mot Stortinget. Akkurat slik tidligere helseminister Bent Høie mente det ikke burde være i den tiden da han var opposisjons­politiker. Da han tiltrådte som statsråd, var ambisjonen å finne en ny styringsmodell for sykehusene. Den offisielle forklaringen er at Høie skiftet mening fordi byråkratene fortalte ham at alternative modeller var dårligere, men det har sannsynligvis også spilt inn at Høie så de politiske fordelene av at kritikken rettet seg mot de såkalte «ansiktsløse byråkratene».

Slik kan det også bli etter valget neste år. Dagens organisering av sykehusene beholdes, selv om Arbeider­partiet går ganske langt i å love reform. I utkastet til partiprogram står det at partiet vil «gjennomføre juridiske, organisatoriske og økonomiske endringer» for å få til én felles helsetjeneste.

Når Jan Christian Vestre for tiden snakker om den programformuleringen, strammer han ytterligere til. På den såkalte Helsedagen til Dagens Medisin fortalte han at de opererer med et prosjekt X i departementet. Det dreier seg i følge ham om en «stor helsereform» med et mål om å bygge én sømløs og sammenhengende helsetjeneste. Det kan selvfølgelig gjøres ved at staten tar over ansvaret for alle helsetjenester, og at man enkelt og greit lar dagens helseforetak få et kraftig utvidet ansvar.

Sett fra et politisk ståsted, virker det urealistisk. Tar staten over kommunehelsetjenesten, går det ikke lang tid før den også tar over omsorgstjenestene. Jan Christian Vestre har hatt noen tanker i den retningen også. Resultatet vil være at det blir lite ansvar igjen til kommunene. Og selv om det også for ordførere kan være behagelig med pulverisering av politisk ansvar, så er det grenser for hva politikere tør å gå inn for av avpolitisering. Eller for å si det enda klarere: For vingestekking av folkestyret.

En alternativ vei å gå er i den retning tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen ønsket seg da han i 2008 og 2009 arbeidet med samhandlingsre­formen. I de første skissene opererte han med såkalte helsekommuner som skulle få ansvar for det meste både av primær- og spesialisthelsetjenesten. Forutsetningen for at det skulle fungere, var at kommunene ble mye større enn det dagens kommuner er, og dermed strandet hele idéen. Å beholde kommunegrensene er viktigere for politikere flest enn å få sømløse helsetjenester.

Det mest sannsynlige resultatet av Aps programprosess og Vestres høyttenkning er følgelig at det ikke kommer til å skje så mye, dersom regjeringen får gjenvalg om et snaut år. En stor reform kan ende med at det blir lagt vekt på et annet punkt i programforslaget. Et som dreier seg om at «sykehusene må ta en aktiv rolle i å planlegge, styre og samarbeide med andre helseaktører».

Det er et så vagt løfte at det fint kan realiseres innenfor det styringsregimet som gjelder i dag.

Så skal det selvfølgelig legges til at det med dagens meningsmålinger ikke er særlig sannsynlig at Vestre får fortsette. Akkurat nå kan det virke som om han vil bli erstattet av Frps Bård Hoksrud. Ser man på hva han har sagt, og hva Frp har ment, vil det føre til svære reformer. Samtidig har Frp i hele sin historie vist god evne til å skifte standpunkt. Og også for en sykehusminister Hoksrud vil det veldig fort vise seg at dagens styringsmodell kan være akkurat det han trenger for å kamuflere politiske kuvendinger. Foretaksorganiseringen kan overleve også ham. •