En fremtid uten økte sykehusbevilgninger er mulig

Renta kan falle mye mer enn antatt. Ny teknologi kan faktisk gjøre sykehusdriften billigere. Det kan skje ting som gjør at påstandene om sykehusenes fremtidige finansieringskrise, blir gjort til skamme. Sannsynlig er det, imidlertid, ikke. Det er veldig vanskelig å se hvordan helseforetakene i årene fremover skal klare å betjene lånene sine, og fullføre investeringsprogrammer, uten at det går vesentlig utover driftsbudsjettene. Det er heller ikke lett å se hvordan foretakene skal klare å kutte i driften uten at det går utover kjernevirksomheten.

Store kutt i tilbud til pasientene og/eller forslag til store endringer i sykehusstruktur har erfaringsmessig ført til at politikerne har gitt etter. De har bevilget noen ekstra milliarder, eller skrudd på systemene, slik at helseforetakene har kunnet fortsette stort sett som før. Alle kjenner den politiske mekanismen: «Mediestorm» følges opp og forsterkes av opposisjonspartier uten ansvar for den økonomiske hel­heten. Til slutt gir regjeringen etter. Støre-regjeringen er ekstra sårbar for press, ettersom den ikke har noen faste støttepartier i Stortinget, og bare har 53 av de 169 representantene på ­Stortinget.

På den annen side: Selv om opposisjonspartiene er raske med å klage på regjeringen når sykehusforetakene lanserer sine ulike sparetiltak, så er det bare Fremskrittspartiet som denne høsten ser ut til å ville gi dem mer penger. I forkant av budsjettforhandlingene var det ingenting som tydet på at noen av de fire budsjettpartnerne (SV, Sp, Rødt og MDG) ønsket å bruke forhandlingskapital på å bedre sykehusbudsjettene. Da Høyre lanserte sitt alternative statsbudsjett, sto det riktignok at sykehusbevilgningene skulle økes med 1,2 milliarder kroner, men snaue halvparten av denne økningen forsvinner fordi Høyre gjeninnfører ABE-reformen med ostehøvelkutt i all statlig virksomhet.

Sannsynligheten er stor for at strateg­ene i mange partier ser på sykehusbudsjettene som sorte hull. Uansett hvor mye penger man bevilger, vil det være udekkede behov. Ekstra­bevilgninger i milliardklassen vil ikke bli verdsatt av velgerne, og da er det like greit å la være. I hvert fall om man har et alternativ.

Og det er kanskje nettopp det alternativet Jan Christian Vestre og helsereformutvalgets leder Gunnar Bovim er på leting etter akkurat nå.

I de siste månedene har mye av oppmerksomheten om helsereformutvalget dreid seg om mandatet, og i hvilken grad det kan komme forslag til nye styringsmodeller for sykehusene. Spørsmålet har vært om opposisjonen ved hjelp av Bovims utvalg endelig kan lykkes med å skrote helseforetaksmodellen. Helseminister Vestre har gitt næring til diskusjonen fordi han ikke har fredet dagens styringsmodell.

Ikke-fredningen skyldes kanskje at han er blitt mer og mer opptatt av den delen av helsereformutvalgets mandat som dreier seg om samhandling mellom kommuner og sykehus.

Snakker man med Senterpartifolk som kjenner til arbeidet i Støre-regjeringen da de var med der, får man høre hvor radikalt Vestre tenkte. Han luftet idéer som lignet på den som ble lansert av helseminister Bjarne Håkon Hanssen så langt tilbake som i 2008. Et viktig element i samhandlingsreformen fra den tiden var de store helsekommunene. Enten enkeltkommuner eller samhandlende kommuner som hadde så mange innbyggere at de kunne bygge opp enheter som kunne avlaste sykehusene.

Det er veldig vanskelig å se hvordan helseforetakene i årene fremover skal klare å betjene lånene sine, og fullføre investerings­programmer, uten at det går vesentlig utover driftsbudsjettene

Det ble ikke noe av den gangen, men eldrebølgen og den medisinske utviklingen gjør at det er et enda større potensiale i dag, enn det var da for å bygge opp det som i realiteten kan bli kommunale minisykehus. Får man dem på plass, kan den til enhver tid sittende helseminister svare på pengekrav fra dagens sykehus med å si at han eller hun heller vil overføre oppgaver til kommunene.

Slik kommunekartet ser ut i dag, er det knapt noen som tror at den utviklingen er mulig. Viljen til å slå sammen kommuner er minimal, og evnen til å samarbeide over kommunegrensene er heller ikke særlig stor. Legger man til at sykehusene, med sin spesialiserte kunnskap og enhetlige organisering, som oftest blir den dominerende i samarbeidet mellom kommuner og sykehus, er det ikke grunn til å tro at det i overskuelig fremtid vil bli et saklig grunnlag for å overføre mange oppgaver fra helseregionene til kommunal sektor.

Nettopp det at kommunesektoren i et helseperspektiv er så lite funksjonell, kan være et moment som taler i retning av at Vestre likevel kan lykkes. Rett etter nyttår kommer den første rapporten fra den såkalte kommunekommisjonen. En kommisjon som er opprettet for å løse opp i de mange problemene som har oppstått fordi vi har kommuner i absolutt alle størrelser. De aller fleste er så små at de ikke engang klarer å tilfredsstille lovpålagte krav.

Helsereformutvalget har fått en klar beskjed i sitt mandat om å ta hensyn til kommunekommisjonens arbeid. Da Bjørnar Skjæran ble utnevnt til kommunalminister, ga Jonas Gahr Støre ham en eksplisitt ordre om å samarbeide med Jan Christian Vestre om helsereformen.

Tar man med at Støre-regjeringen har varslet at den i mye større grad enn tidligere skal konsentrere seg om å gjennomføre noen relativt få store reformer, og at Vestres helsereform er én av dem, kan det ikke slett ikke utelukkes at han lykkes. Det vil til og med være en fordel at Støre-regjeringen ikke har noen faste samarbeidspartnere i Stortinget. For første gang i nyere tid vil ikke Senterpartiet være i posisjon til å bremse Aps reformiver på helse- og kommuneområdet.

Kommunesykehusene kan komme, og bevilgningene til dagens sykehus kan krympe istedet for å ese ut.