Haukugla

Sykehuskrise og sykehuslegekrise

NAV og helsevesenet – både sykehusene og kommunehelsetjenesten – legger beslag på nær halvparten av statsbudsjettet. Det er derfor forståelig at politikerne søker økt effektivitet. Samtidig viser framskrivninger at Norge i årene fremover vil trenge en vesentlig høyere andel helsepersonell enn i dag. Enkelte prognoser antyder at opptil 40 prosent av et ungdomskull må inn i helserelaterte yrker dersom behovet skal dekkes.

Fastlegekrisen har tydelig vist hvor sårbar tjenesten er. ALIS-stillinger og fast ansettelse har bidratt til å stabilisere situasjonen, men tiltakene har også vært kostbare. Flere kommuner har allerede reversert ordningene, og den kommende revisjonen av fastlegeforskriften – med forslag om plikt til både legevakt og ukentlige allmennlegeoppgaver – kan igjen skape uro.

Parallelt står vi midt i en sykehuslegekrise. Rekrutteringssvikten er påvist i en rekke spesialiteter, og utfordringene begrenser seg ikke lenger til sykehus i nord. Mange avdelinger sliter med å få kompetente overleger til å fylle vaktlistene.

Et naturlig første skritt burde være å kartlegge hva som faktisk skal til for at overleger søker seg til og blir i stillingene – utover lønn. Det forutsetter også at arbeidsgiver er redelig i prosessene. Debatten etter #legermåleve avdekket at enkelte arbeidsgivere brukte mulighetsrommet til å kutte i tjenesteplaner uten tilsvarende reduksjon i arbeidsmengde. Det bidro til økte ventelister, noe som igjen utløste Ventelisteløftet. I den fasen ble hensynet til arbeidsmengde satt til side; det viktigste ble at sykehusene kunne møte oppfølgingsmøtene i departementet med økt aktivitetstall.

Den sterke veksten i poliklinisk aktivitet har samtidig skapt nye utfordringer. Mange pasienter er medisinsk avklart, men venter lenge på selve behandlingen – en kø som ikke gjenspeiles i den ordinære ventelistestatistikken.

Under valgkampen lovet helseministeren tre milliarder kroner til KI-satsing i helsesektoren. I statsbudsjettet ligger midlene ikke inne som en egen satsing, men foreslås hentet fra den generelle styrkingen av budsjettene. Disse midlene skulle i utgangspunktet dekke demografidrevet aktivitetsvekst for å unngå nye ventelisteproblemer. Brukes de til KI-investeringer, svekkes muligheten for å håndtere det økende behovet i en aldrende befolkning.

Kombinasjonen av strukturelle utfordringer – små sykehus, stor gjeld, svake IKT-systemer og stadig flere ikke-pasientnære oppgaver – bidrar til at det private helsemarkedet vokser. Samtidig øker antallet privat helseforsikrede, også blant offentlige ansatte.

Dersom utviklingen fortsetter, spår vi at stadig flere overleger vil søke seg til private aktører som tilbyr mer fleksible arbeidstidsordninger, mer legerelevante oppgaver og bedre rammer for å gjøre en god jobb. Det er først når dette toget virkelig begynner å gå at både eier og arbeidsgivere vil forstå alvoret. Da er det dessverre for sent.