Når dagens overleger forsvinner, forsvinner også fremtidens overleger

«Bare gjør jobben, det er mange leger på 20-bussen» har i mange år blitt sagt ved et av landets største sykehus, referert til en av de mest trafikkerte bussrutene som kjører forbi hovedstadens store sykehus. Slik er det ikke lenger. Innbytterbenken består stort sett av studenter og LIS1-ventere som for­søker å bygge CV for å få LIS1-stilling.

Mangel på leger i sykehusene har vært økende de siste årene, både blant overleger og leger i spesialisering. Det har i høst blitt synlig langt utover våre egne rekker gjennom en rekke medieoppslag. I følge NAVs årlige kartlegging mangler Norge omtrent 850 spesialister, men behovet er nok større.

Spesialistutdanningen nedprioriteres

Det sier seg selv at fokuset fremover må være å beholde de spesialistene vi har, og samtidig utdanne nye. For å drive med utdanning er ikke valgfritt. Det er en pålagt oppgave på lik linje med pasientbehandling, forskning, og pasient- og brukeropplæring. Opplevelsen for mange er likevel at vi knapt får gjort pasientbehandlingen, mens alle andre driftsoppgaver nedprioriteres. Dermed prioriterer vi heller ikke pasientbehandlingen fremover i tid. Å velge kortsiktige løsninger er som kjent en dårlig langsiktig strategi.

I Yngre legers forening har vi spurt medlemmene om hvordan det står til med spesialistutdanningen. I år oppgir 43 prosent at de ligger bak planen i foretakets offisielle utdanningsplan, eller den individuelle utdannings­planen. Over halvparten av dem er mer enn 12 måneder forsinket. Hoved­-årsaken er mangel på prosedyrer, ­l­æringsaktiviteter og kurs. Mange får ikke tid til å gjøre prosedyrer, og mange blir heller ikke prioritert til prosedyrer. I stedet settes de til oppgaver de mestrer selvstendig, for å opprettholde aktivitet. Flertallet mener etterslepet skyldes ubesatte legestillinger, økonomisk omstilling og arbeid med reduksjon av ventetider. At bare 10 prosent får daglig supervisjon og hele 44 prosent bare får tilbakemeldinger når de selv ber om hjelp hjelper ikke på. ­Situasjonen lover dårlig når behovet for spesialister er stort.

Det må være greit å være ny

Samtidig angir studentene å være mer usikre på om de vil jobbe klinisk. De siste årene ser søkertallene til LIS1 ut til flate ut selv om antallet medisinstudenter øker. I Legeforeningens LIS1-undersøkelse i fjor oppga omtrent 11 prosent av de som hadde fullført sykehusåret at de ikke ville fortsette med spesialistutdanning. I Ylf hører vi historier fra mange LIS1 om at de opplever å ikke bli inkludert i arbeidsmiljøet. De blir ikke ønsket velkommen ved nye avdelinger. Flere forteller at noen knapt vet hva de heter. De får i varierende grad delta i morgenmøter eller internundervisning, og opplæringen og forståelsen for at de er nybegynnere er ofte mangelfull. Da er det kanskje ikke så rart at de ikke ønsker å komme tilbake.

Vi skal lære hele legelivet. Da trenger vi at erfarne og ­uerfarne leger kan jobbe sammen

Enda viktigere å ta godt vare på nye kolleger blir det når vi ser at legemangel kombinert med flaskehalsen LIS1 ­skaper et marked hvor sykehusene ansetter studenter med lisens og LIS1-ventere i stillinger som forutsetter mer kompetanse. Vi ser eksempler fra både små og store sykehus der uerfarne leger eller studenter dekker både vaktlinjer eller hele vaktlag, og der LIS 2/3 konstitueres som overleger med svært kort fartstid. Unge kolleger settes dermed for tidlig i krevende situasjoner med mye ansvar. Jeg er bekymret for at det for noen svekker motivasjonen for en videre klinisk karriere i sykehus. Og ikke minst bidrar en slik praksis til å skjule den reelle mangelen på leger, og den er en risiko for både pasientsikkerheten og utviklingen av fagmiljøet.

Å prioritere utdanning er en investering

I en helsetjeneste der økonomisk mål­oppnåelse og effektivisering lenge har stått i fokus, kan det virke som om gode fagmiljøer blir sett på som en unødvendig luksus. Det er det ikke. Godt fagmiljø er en nødvendighet for pasientbehandlingen, det er grunnlaget for vårt arbeid, og det skaper felles tilhørighet og trygghet.

Å få den litt selvsikre LIS-legen ned fra Dunning-Kruger kurvens topp, idiotpiggen, på en god måte uten at fallet blir for hardt, forutsetter nettopp at denne tryggheten finnes; de gode rollemodellene som har tid og overskudd til å forebygge stor fallhøyde, og hjelpe unge kolleger til å både ­o­ppleve mestring og å se sine egne begrensninger. Det krever tillit og at lege-lege-tiden prioriteres. Slik skapes trygge leger som gjør færre medisinske feil, utvikler kompetanse og trives bedre. Det er vinn-vinn for både overleger, LIS, pasienter og sykehusøkonomien.

Vi skal lære hele legelivet. Da trenger vi at erfarne og uerfarne leger kan jobbe sammen. Vi må kunne møtes, diskutere med og lære av hverandre. Bare slik kan vi gi god pasientbehandling og stå trygt i legerollen. I bunn og grunn handler det om de trygge arbeidsplassene hvor det er godt å være, og hvor det er trygt for både uerfarne og erfarne leger å feile og be om hjelp.

Dere er våre forbilder

Vi har valgt verdens beste jobb; det er meningsfylt det vi gjør. Når vi får være leger, og bruke tiden på våre kjerneoppgaver, da har vi det bra. Mange har det heldigvis slik. Samtidig som mange også opplever det motsatte. Jeg tror noe av det viktigste fremover er å bevare, og videreføre, det meningsfulle og stoltheten i å være lege.

Som yngre leger ser vi opp til dere som er overleger. «Hun er så flink og alt jeg vil er å ikke skuffe henne.» Det sa en LIS til meg nylig om sin leder. Å være et forbilde kan være ganske krevende, det forstår vi alle. Vit likevel at for oss er dere nettopp nettopp det, gjennom å dele av både kunnskap og erfaring, men også ved å lære oss at ingen kan alt. Det kan dere være stolte av.

Når rammene rundt oss ikke strekker til, går det blant annet utover overskuddet til være nettopp det forbildet. Mangel på oppfølging av LIS handler stort sett ikke om mangel på vilje, men om mye annet. Samtidig tror jeg vi også må kunne si at ikke alt som fungerer dårlig handler om trange budsjetter og politikere som ikke forstår. Vi har et felles ansvar for at det er hyggelig å komme på jobb, og for å prøve å se hverandre, og være litt rause for at andre har andre behov enn vi har selv. Et «hei» er gratis, tar lite tid, og smilet samtidig kommer nesten av seg selv. Men for den som er ny, eller litt sliten den dagen, betyr det mye.

Et godt arbeidsmiljø kan på ingen måte erstatte dårlige rammevilkår, men det kan gjøre at vi har det litt bedre de timene vi er på jobb. Skal vi beholde dagens og fremtidens over­leger må vi gi hverandre noe å bli ­værende for, og starte med det vi ­f­aktisk kan påvirke: Å møte kollegaer på en god måte, gjøre det ufarlig å ikke kunne alt, være tilgjengelige når noen trenger hjelp eller litt støtte, og å bidra til et arbeidsmiljø hvor vi er nysgjerrige på både fag og folk. Det må vi gjøre sammen.