Når journalsystemet blir en risiko

Fra tidenes morgen har mennesket brukt verktøy for å kunne utføre nødvendige arbeidsoppgaver. Verktøyene ble gradvis forbedret ut fra behovene som skulle dekkes, og brukerne bidro til produktutviklingen. Jeg har studert programmering. Det første jeg lærte som IT-student var at dersom du skal lage et dataprogram, må du designe programmet ut fra det behovet det skal løse. Grunndesignet blir bestemmende for hvor godt programmet fungerer. Epics journalløsning ble i sin tid designet for å løse faktureringsutfordringer i det amerikanske helsevesenet.

Et digitalt journalverktøy må altså være tilpasset kravene som stilles til den enkelte helsearbeider for å løse oppgaver knyttet til å gi helsehjelp. Dette gir et bredt spekter av behov, all den tid det finnes 33 ulike autorisasjoner definert i helsepersonelloven. Pasientjournalforskriften hjelper oss noe på vei når det gjelder hva et journalverktøy faktisk skal gjøre. Her kan vi for eksempel lese at «journalen skal gi en oversiktlig og samlet fremstilling av pasientens helsetilstand slik at det er lett for helsepersonell å sette seg inn i pasientens helsetilstand». Legens primære oppgave er som kjent diagnostikk og behandling, noe som krever at spesifikke opplysninger fremskaffes og vurderes. Andre helsepersonell vil ha helt andre behov.

Ifølge pasientjournalforskriften må en journal kunne fremskaffe sentrale helseopplysninger oversiktlig og samlet. Dette må gjelde i et livstidsperspektiv, siden tidligere sykehistorie er viktig i senere vurderinger.

Høyt arbeidspress kombinert med dårlig tilpassede verktøy, der faren for å gjøre feil øker, er direkte utmattende.

Helseplattformen skulle oppfylle visjonen om «1 pasient, 1 journal» innenfor rammene av ett stort system. Journalverktøyet skulle dekke behovene til alle typer helsepersonell og helseaktører med svært ulike oppgaver og behov – altså et digitalt multiverktøy for pasientjournalføring. Det faktum at ulike helseaktører arbeider med helt forskjellige problemstillinger og derfor har ulike behov, virker verken å ha blitt forstått eller vektlagt. Når alle mulige opplysninger og behov skal samles innenfor rammene av ett journalsystem, skjer det på bekostning av oversiktlighet fordi kompleksiteten blir uhåndterbar. Dette kommer i tillegg til at programmet i utgangspunktet ikke er designet for å være et journalsystem. Feil i pasientbehandlingen blir en direkte konsekvens av at det er ­vanskelig å gjenfinne informasjon raskt.

Det snakkes stadig om at brukervennligheten i Helseplattformen skal bli «bedre». Men det defineres ikke hva god brukervennlighet i et digitalt journalsystem faktisk er. Det sentrale spørsmålet burde vært om verktøyet er tilpasset behovet.

Dårlige verktøy er generelt lite motiverende. Høyt arbeidspress kombinert med dårlig tilpassede verktøy, der faren for å gjøre feil øker, er direkte utmattende. Det som likevel virkelig tok fra meg ønsket om å fortsette i spesialisthelsetjenesten, var bortforklaringene og ansvarsfraskrivelsen som har preget håndteringen fra øverste helseledelse. Ingen – heller ikke helseministeren – ønsker å ta ansvar. Lovnader om fremtidig god brukervennlighet står dermed ikke til troende. Personlig er jeg ikke lenger villig til å kompensere for de manglene dette gir i pasientsikkerheten.