Erfaringer fra Nye Radiumhospitalet

Da Nye Radiumhospitalet åpnet høsten 2024, ble det presentert som et moderne og framtidsrettet bygg – et betydelig løft for kreftbehand­lingen i Norge. Pasientene fikk enerom, bedre fasiliteter og gode fysiske rammer.

Kort tid etter at bygget ble tatt i bruk ble det klart at det på sengepostene var alvorlige mangler på tilstrekkelige og egnede arbeidsarealer for både leger og sykepleiere. På flere sengeposter måtte man derfor endre romfunksjon; improviserte arbeidsstasjoner måtte etableres i ganger og lagre, og både leger og sykepleiere ble plassert i arealer som verken var dimensjonert eller tilrettelagt for langvarig bruk. Flertallet av rommene hadde ikke vinduer, slik at man hverken fikk dagslys eller utsyn. Underdimensjonert ventilasjon, og dertil dårlig luft, for trange arbeidsstasjoner skapte betydelige utfordringer fra dag én. Så hvordan kunne dette skje? En av de mest grunnleggende mekanismene bak situasjonen på Radium­hospitalet, er at de som i stor grad planlegger og bygger sykehusene ikke er de samme som skal drifte dem i ettertid. I tillegg forutsettes det at man skal arbeide på nye måter som er arealbesparende og dimensjonerende for byggets størrelse. Plan­legging av nye sykehus må vise til ­hvilke gevinster de nye byggene og arbeidsmetodene gir, slik at bygging blir økonomisk lønnsomt. Dette skaper en systematisk avstand mellom beslutning og konsekvens.

Byggorganisasjonens «Sykehusbygg HF» sine mål knytter seg til å plan­legge nye sykehus utifra predefinerte standarder for areal, og å bygge sykehus uten økonomiske overskridelse­ innenfor en angitt tidsramme. Klinisk kvalitet, arbeidsflyt og praktisk gjennomførbarhet får en mer indirekte rolle. I dette spennet oppstår et velkjent problem; pasientforløp, logistikk og arbeidsbehov beskrives ikke slik de er, men slik de må være for at byggeprosjektets økonomi skal gå opp.

Oslo universitetssykehus står nå i planleggingen av to av de største helsebyggprosjektene i Norge noensinne, Nye Rikshospitalet og Nye Aker.

Det ble derfor tidlig under konseptfasen av prosjektet som planla nye Radiumhospitalet presentert nye arbeidskonsepter som i teorien kunne spare areal. Et av konseptene gikk ut på å gjennomføre previsitt på pasientrommet. Siden sengepostene var bygget kun med enerom skulle dette være gjennomførbart. Et annet konsept dreide seg om at også dokumentasjon skulle foregå på pasientrommet. ­Mobile arbeidsflater skulle muliggjøre denne måten å arbeid på, og minimere behovet for stasjonære arbeidsstasjoner i separate arealer.

Dette ble fremmet som nødvendige og moderne grep. Tillitsvalgte påpekte at de nye konseptene ikke ville være mulige av hensyn til pasientene. I realiteten var det forutsetninger uten forankring i klinisk praksis. Virkeligheten inneholder pasienter som trenger ro og restitusjon, og ikke klinikere som bruker pasientrom som kontor.

Da bygget ble tatt i bruk, ble avstand­en mellom planlagt og faktisk drift umiddelbart synlig.

Mange av rommene med arbeids­stasjoner for leger og sykepleiere lå i den indre bygningskjernen uten dagslys. Flere oppfyller ikke kravene til arbeidsplasser som brukes over tid etter arbeidsmiljøloven. Medarbeidere sitter eksempelvis fem personer i rom på 10 kvadratmeter uten vinduer. Ansatte rapporterte om hodepine, tung luft, dårlig konsentrasjon og manglende skjermethet. For å bøte på dette, og fordi det i tillegg er for få plasser til alle som er på jobb, er rom som i utgangspunktet ikke er beregnet for arbeid tatt i bruk som faste arbeidsplasser. Undersøkelsesrom og lagre er for eksempel omgjort til arbeidsrom. På poster hvor arealmangelen er mest prekær har man videre måtte omdisponere toaletter til lager. Det er også etablert arbeidsplasser for sykepleiere i korridorene. Samtalerom og stillerom er også gjort om til arbeidsstasjoner. Det var også flere previsitt-team enn man hadde lagt til grunn i planleggingen (selv etter at man har redusert antall team), og mangelen på dedikerte rom skapte et stort press på ansatte, og vanskeliggjorde gjennomføringen av viktige kliniske prosesser uten forstyrrelser. Som et resultat av dette har man måtte omdisponere areal i eksisterende, eldre bygningsmasse til previsittrom, der dette er mulig. Dessverre er dette kun praktisk mulig for et mindretall av de i alt syv sengepostene.

Det var i utgangspunktet planlagt for få rom på sengepost egnet for faglige samtaler, planlegging og koordinering. Dette kan heldigvis flyttes til andre deler av sykehuset hvor det er god plass. Dessverre er det heller ikke planlagt med noe areal til samtale med pårørende til alvorlig syke og døende på postene (bortsett fra på pasientrom). Derfor må man omdisponere 4-5 kvm store stillesoner med datamaskiner hvor det var planlagt at de ansatte skulle ha «flex-plass» til dette formålet. Igjen vitner dette om et nært totalt fravær av basal forståelse for klinisk arbeidshverdag, og basale menneskelige behov hos alvorlig syke og deres pårørende, hos de som har bestemt konseptene som har vært styrende i planleggingsprosessen av nytt Radiumhospital.

I samfunnet ellers anses dagslys, frisk luft og skjermet arbeidsplass som grunnleggende arbeidsmiljøkrav, som sikres av Arbeidsmiljøloven. Arbeid i gruver har unntak fra blant annet krav til dagslys, og i planleggingen av det nye Radiumhospitalet har også disse kravene fremstått som fleksible variabler som kan tilpasses budsjett. Dette mener vi er uholdbart.

Nye sykehus bygges ofte med ambisjon om gevinstrealisering. På Radiumhospitalet har situasjonen blitt nettopp det motsatte. Ressurser – både tid, penger og ledelseskapasitet – går nå med til å rette opp i problemer som kunne og burde vært unngått i planleggingsfasen. Det brukes store midler på å skaffe midlertidige arbeidsplasser, bygge om rom for å tilpasse de ny bruk, ombygging av gammel bygningsmasse for å skaffe nye areal, reorganisere arbeidsflyt og kompensere for mangler. Dersom planleggingsfasen hadde tatt innover seg realismen i et mye større behov for kliniske støtteareal ville vi fra start fått et effektivt sykehus med løsninger tilpasset reell drift på sengeposter. Da hadde vi kanskje også sett noe til den planlagte gevinstrealiseringen. I stedet tvinges det frem løsninger i etterkant som gir mindre effektiv drift, dårlige arbeidsmiljø, og økte utgifter. Det er etter hvert bred enighet blant både tillitsvalgte og ledere på flere nivå lokalt om at mange av de feilene man nå må rette opp skyldes en manglende realistisk forståelse av hvordan sykehus driftes, selv med de forbedringene som ligger i ny teknologi.

Vi mener at det fortsatt er mulig å endre utformingen av Nye Rikshospitalet og Nye Aker.

Det er umulig å ignorere parallellene til andre nyere sykehusbygg i Norge. Kalnes var for lite fra første dag. Ahus ble for lite, og måtte bygges om, og er fortsatt for lite. Flere større prosjekter har de siste årene erfart at feil i planleggingen får store konsekvenser når bygget skal tas i bruk. Ser man på utviklingen over 15–20 år, er mønsteret slående: Optimistisk arealbruk, urealistiske teknologiforventninger og mangelfull lyting til ansatte, bygg som må korrigeres umiddelbart etter innflytting og erfaringer som ikke tas med videre som verdifull læring til neste sykehusprosjekt.

Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er systematiske utfordringer som krever systematiske endringer.

Til sammen gjør dette at vi ikke får tatt ut den effektiviseringen man ønsker med nye bygg. Dette ble nylig vist i Tidsskrift for Den norske legeforening hvor Hagen og Anthun viste at invester­inger i bygningsmassen på norske sykehus i perioden 2003-2023 ikke førte til lavere kostnadsnivåer i sykehusdrift, men snarere en økning i kostnadene på kort sikt (Tidsskr Nor Legeforen 2025 Vol. 145, doi:10.4045/tidsskr.24.0679). Dette bør sette et kritisk søkelys på forutsetningene for de budsjett- og investeringskalkyler som ligger til grunn for mange sykehusprosjekter.

Oslo universitetssykehus står nå i planleggingen av to av de største helsebyggprosjektene i Norge noensinne, Nye Rikshospitalet og Nye Aker. Investeringene er på over 44 milliarder kroner. Oss bekjent er det kun det nye Regjeringskvartalet som har større budsjett av offentlige byggeprosjekter i Norge de nærmeste årene. Beslutning­ene som tas nå, vil påvirke pasient­behandling og arbeidsmiljø i flere tiår fremover. Det er derfor avgjørende at erfaringene fra Radiumhospitalet blir tatt inn som styrende premisser. Dette innebærer at ansattes arbeidsforhold må prioriteres med tilstrekkelig arbeidsplasser preget av dagslys, luft, utsyn, plass og skjermethet underforstått som grunnforutsetninger for kvalitet og pasientsikkerhet. Nye ­arbeidsmodeller må testes i praksis før de bygges inn. Hvis en arbeids­form ikke fungerer i pilot, vil den ikke fungere bedre i et nytt bygg. Reell involvering må være et premiss. Innspill må medføre konkrete endringer.

Det må være en organisering hvor ansvar følger beslutninger. Den som bestemmer løsningene, må også ha ansvar for konsekvensene.

Det nye Radiumhospitalet er et godt bygg for pasientene. Pasientbehandlingen er god, og ansatte jobber hver dag for å kompensere for mangler i infrastrukturen. Men denne innsatsen har en pris – i arbeidsmiljø, økonomi og effektivitet.

Vi mener at det fortsatt er mulig å endre utformingen av Nye Rikshospitalet og Nye Aker. Hvis dette ikke problematiseres nå, øker risikoen for at neste generasjon ansatte står i et nytt sykehus med gamle problemer. Pasienter og ansatte fortjener bygg som fungerer i praksis – ikke bare på et optimistisk tegnebrett.