Overlegen i datatidens helsetjeneste
Vi overleger står i en helsetjeneste som er mer digital enn noen gang. Journalsystemer, bildelagring, kurveløsninger, beslutningsstøtte, kvalitetsregistre og digitale pasientforløp – alt dette er blitt en naturlig del av arbeidsdagen vår. De fleste av oss har nesten glemt hvor tungvint systemene var for bare få år siden. Den gangen jeg sto på vakt og lette etter data som lå gjemt i andre systemer, var digitaliseringen et hinder. I dag er den en forutsetning.
Av Ståle Clementsen
Overlegeforeningens leder
Likevel står vi nå i en ny fase, preget av en teknologioptimisme som slår inn i alle planer for økonomi, kapasitet og fremtid. Kunstig intelligens løftes fram som et svar på tidspress, rekrutterringsutfordringer og effektivisering. Det skapes inntrykk av at KI skal løse det vi hittil ikke har klart å løse gjennom ressurser, struktur eller ledelse.
Men vi som står i klinikken vet bedre.
KI vil ikke gi oss mer tid i møte med pasienten. KI vil ikke redusere antall oppgaver som ikke kan automatiseres. KI vil ikke erstatte omsorg, pleie, relasjonsarbeid, kompleks vurdering eller den tryggheten som oppstår når en erfaren kliniker møter et menneske i krise. Algoritmer kan støtte, men de kan ikke bære ansvaret. De kan forutsi, men ikke forstå. De kan foreslå, men ikke stå i usikkerheten sammen med pasienten.
Likevel ser vi hvordan forventningene om effektivisering bygges inn i budsjetter, kapasitetsberegninger og investeringsplaner. Teknologi blir en forutsetning for å få økonomien til å gå opp – ikke en konsekvens av faglige behov. Dette er en farlig rekkefølge.
For det første: helsedata og KI-løsninger krever faglig validering, klinisk forståelse og forskning. Vi vet fra studier at algoritmer kan prestere godt på smale områder, men falle sammen når datagrunnlaget ikke er representativt eller når modellen møter komplekse kliniske situasjoner. Overleger ser dette før noen andre.
For det andre: digitalisering skaper nye oppgaver. Dokumentasjon, kontroll, kvalitetssikring av datagrunnlag, vurdering av algoritmers anbefalinger – alt dette tar tid, og det er tid som må tas fra noe annet.
Og for det tredje: vår relasjon til pasienten kan ikke standardiseres. Den kan styrkes av teknologi, men aldri erstattes av den.
Derfor er det helt avgjørende at vi – overleger – ikke bare tilpasser oss utviklingen, men former den. Vi må være premissgivere, ikke bare brukere. Vi må definere hva god klinisk beslutningsstøtte er, hvilke data som er nødvendige, og hvilke risikoer som følger med når teknologien blir en del av vårt faglige ansvar. Digitaliseringen av helsetjenesten må bygge på kvalitet, sikkerhet og realisme – ikke på økonomiske forhåpninger. Vi ønsker teknologi som styrker pasientsikkerheten, forbedrer kvaliteten og støtter forskningen.
Vi ønsker bedre informasjonsflyt og mindre dobbeltarbeid. Men vi vil ikke akseptere at KI brukes som en unnskyldning for å nedjustere bemanning eller senke ambisjoner for faglig tid og tilstedeværelse.
Økt digitaliseringen og bruk av KI i helsetjenesten kommer uansett. Spørsmålet er om den skal bli et faglig løft eller en ny belastning. Det avgjøres ikke av teknologien, men av hvem som tar ansvar for retningen.
Og det ansvaret skal vi som overleger ta.
