Slutter de flinkeste når de blir knust av systemet?

Tidligere offiser, diplomat og konsulent André Mundal har publisert to påfølgende boksuksesser: De flinkeste slutter (2024) og Knust av systemet (2025). I tillegg har han i det samme tidsrommet gjort seg aktuell ved polemiske innlegg i for eksempel Altinget. Det skal sies at begge bøkene er interessante å lese. Mundal skriver godt, med imponerende retoriske teft.

Disse skriveriene må ses i sammenheng med at Norge og velferdsstaten er i en form for brytningstid som vil kreve handling og helhetlig tenkning – og analyse – hvis det offentlige fremdeles skal levere tjenester av høy kvalitet også ved fremtidige demografiske forandringer. Mundal bidrar med sine analyser i en slik endringsprosess.

Min ingress er tullete, satt på spissen og diktet opp av meg selv. Likevel fanger den til dels to sentrale element i Mundals skriverier. Han er opptatt av det han oppfatter som forsvarlig utvikling og modig endringsledelse. Han fronter det han anser som en helhetlig, menneskesentrert analyse – frigjort fra et systemsentrert narrativ og individets tyranni. Likevel er han en stor tilhenger av narrative tilnærminger når han argumenterer. I følge Mundal er for eksempel Fredrik Solvang en som jager enkeltskjebner i stedet for å jakte systemer. Solvangs arbeid «er ikke journalistisk mot. Det er emosjonell dramaturgi – på repeat (2).

Med individets tyranni mener Mundal at «den enkeltes rett til å stå i ro er bedre beskyttet enn samfunnets rett til å bevege seg fremover. Godt hjulpet av organisasjoner som LO og Fagforbundet (2)». Disse fagforeningene utgjør en slags antikrist i hans tre Altingetinnlegg. «Hvis fagforbundet LO var en person, ville det vært han – eller hun – som dukker opp en uke etter at arrangementet ditt er over, og spør om de kan hjelpe til med noe (3)». Mundal skriver i det ene innlegget at hans eget «hjerte ER i offentlig sektor – men der ser jeg ikke LO sitt. LO sitt hjerte er i LO». Da Mundal ble kritisert av fagforeningene for sine beskyldninger, svarte han blant annet at han selv er «betrakt­elig mer for innbyggerne våre, enn jeg er for institusjoner som ikke klarer å akseptere at leksikonet ikke lenger selges på døren til folk (4)».

Dere skjønner kanskje hvor jeg vil hen. Denne argumentasjonsmåten er mer i retning dramaturgi og en narrativ historiefortelling enn høyt nivå av ­«analyse». I så måte møter han seg selv i døren når han synger «historiefortellingens salige sang i kamp med analysens harde sannhet (1)», som er en undertittel i boken De flinkeste slutter.

En annen form for antikrist i han skriverier er blant annet kommune­politik­erne som jeg nevner i ingressen. Det er de som «bøyer av i feighet (5)» hver eneste gang «et lokalsykehus foreslås nedlagt eller sammenslått (5)». Når ressursene splittes opp og samfunnet ikke klarer å løfte blikket sammen, står bare politikerne «på toppen av den dysfunksjonelle feighetspyramiden […] og ser på (5)»

I flere deler av boken Knust av systemet er Mundal i dialog med folk han mener bedriver modig ledelse. Et eksempel er Bjørn Atle Bjørnbeth, adm.dir. ved OUS. Jeg ønsker å trekke fram et finurlig sitat fra denne delen av boken. Dette er et sitat fra Bjørnbeth, som jeg antar har gjennomgått en sitatsjekk.

«… Det som har vært veldig viktig for min del, er at jeg har et styre og ikke minst en styreleder, Gunnar Bovim, som er litt sånn superbyråkrat. Han er en voksen i rommet i veldig mange sammen- henger. Han er heller ikke så lett å gå løs på, så hvis han sier at administrerende direktør har hans tillit, veier det tungt, også langt inn i politiske ­kretser og i byråkratiet for øvrig … (6)».

I mitt hode lyser varsellampene opp når noen selv omtaler sine egne som «de voksne i rommet». Jeg tror ikke mer behøves å bli sagt rundt dette sitatet.

Jeg vil gjerne påpeke at spesielt boken De flinkeste slutter har en del interessante passasjer som om Mundals egen tid i Utenriksdepartementet.

Jeg mener at han har gode poeng når han kommenterer at offentlig sektor må bli bedre rustet til å tilpasse seg og anvende seg av ansatte sine talenter – slik at de ansatte opplever at offentlig sektor kan tilby dem en slags meritokratisk karrierevei.

Den tragiske helten i Mundals reform­drama er her representert ved den lille jenten i ingressen som alltid deltar i arbeidet med en modig høring eller en NOU, til tross for «feig» motstand.