På vei inn i en

ond sirkel

Sist høst ble jeg operert for brystkreft, med et etterfølgende behandlingsløp ved Kreftsenteret på Ullevål. Jeg opplevde det offentlige helsevesenet på sitt aller beste, opplevde dets svakheter og jeg supplerte med en privat helsetjeneste.

Foto: E. Stenberg

Har mine personlige erfaringer gjort det enklere å ta stilling i den helsepolitiske debatten om privat kontra offentlig helsevesen? Nei, definitivt ikke. Snarere tvert om. Men noen av mine oppfatninger har modnet og framstår klarere enn for et år siden.

Det er meningsløst å behandle privat kontra offentlig helsevesen som én problemstilling. Likeledes er det ­nytteløst å diskutere veksten i det ­private helsetilbudet som ett fenomen.

Noen private helseaktører er ideelle, andre er kommersielle. Kommersielle aktører kan ha høy kvalitet og en høy etisk standard, andre har det ikke. Det er bare ett likhetstrekk mellom fast­leger, medisinprodusenter, institutter som driver med bildediagnostikk, ­private klinikker og private sykehjem: De skal tjene penger og gå med overskudd – lite eller stort. Rollen de spiller i det norske samfunnets helsevesen, og overfor sine pasientene, er ellers ulik. Noen har avtaler med de offent­lige helseforetakene, andre ikke. Noen driver med diagnostikk, andre tilbyr behandling når offentlige sykehus ikke har mer å tilby. Noen driver innen skolemedisin, andre tilbyr alternativ behandling. Noen leverer varer, andre menneskelig kompetanse.

Norge har alltid hatt private innslag i helsevesenet. På 1950-tallet gikk min mor til graviditetskontroll hos en privat fødselslege, ikke på den kommunale helsestasjonen. En tante fødte og tilbrakte barseltiden på Røde Kors ­klinikk, betalt av egen lomme, for å unngå å føde på den kommunale fødeklinikken i Josefine gate og deretter bli kjørt til brakkene som den gang huset Ullevåls barselavdeling. Ingen av disse kvinnene var økonomisk velstående. Men de prioriterte å bruke av en relativt slunken lommebok på det de trodde var den tryggeste og beste fødselsomsorgen.

Den store forskjellen fra den gang og til i dag er det store omfanget av private helsetilbud. De private aktørene kan tilby utredning og behandling for så mange og så alvorlige lidelser. De siste tiårenes vekst i private helsetjenester er nært knyttet til framskrittene i ­medisinsk kunnskap, teknologi og farmasi. Køer og svakheter i det offentlige helsevesenet, som har et ansvar for alle pasienter innenfor budsjetter finansiert av skattebetalerne, skaper et markedsgrunnlag for slike aktører.

Det er ingen tvil om at vi i dag ser konturene av et todelt helsevesen i Norge.

Den halve millionen innbyggere som har privat helseforsikring, de fleste gjennom sin arbeidsgiver, og de som har råd til betale for utredning eller dyre medisiner av egen lomme, har mulighet til å unngå utrednings- og behandlingskø og kan få tilgang til medisiner og metoder, som det offentlige ikke tilbyr.

Det vanskelige spørsmål er: Hvor uønsket er dette og når er det uakseptabelt? Og er det sikkert at skillet i det todelte helsevesenet først og fremst følger tykkelsen på lommeboka og størrelsen på forsikringspremien, ikke pasientens kunnskap, intellektuelle ressurser, nettverk og kvaliteten på pasientens fastlege?

Tilfeller som er blitt kjent gjennom mediene, der kreftpasienter sannsynlig ville kunne forlenge livet en periode med medisin det offentlige i dag ikke tilbyr, og som er så dyr at pasienten ikke har råd til å betale den selv, er unntak i dette bildet. Studerer man prislisten til Aleris og andre private aktører, har de fleste tjenestene en pris svært mange nordmenn kan betale. Men de må da finne fram til disse tjen­estene, vurdere om de er nødvendige og nyttige for dem selv. Eller få hjelp til dette av sin fastlege.

Da jeg betalte noen få tusenlapper for å få mammografi, ultralyd og biopsi av brystet i løpet av to-tre timer samme dag som jeg hadde vært hos fastlegen med min kul i brystet, kom jeg kanskje litt lenger fram i operasjonskøen, enn om jeg var blitt henvist til Ullevåls eget utredningsløp. Jeg ville tatt samme valget på nytt. Og jeg vet at de fleste norske kvinner har råd til å gjøre det samme.

Mitt ideal er et offentlig helsevesen som er så godt utbygd og holder så høy kvalitet at det hverken er behov eller marked for private aktører. Små sosiale forskjeller, også når det gjelder helsetjenester, skaper det beste og mest stabile samfunn. Men «djevelen» har kommet ut av flaska og det er ikke mulig å stappe den inn igjen. Individets rett til frie valg står sterkt i norsk ­kultur og mentalitet. Nordmenn flest har god økonomi. Når man har lov til å bruke penger på å røyke på seg ­lungekreft og spise på seg overvekt og diabetes, kan det ikke være forbudt å bruke egne penger på medisinsk behandling.

Jeg tror oppskriften på å begrense innslaget av private helsetjenester og dempe framveksten av et todelt helsevesen må inneholde tre hoved­ingredienser:

• Det offentlige helsevesenet må være godt nok og ha nok kapasitet til at behovet for private helse­tjenester oppleves som perifert, ikke livsnødvendig.

Flykter økonomisk og intellektuelt ressurssterke pasienter fra offentlige til private helsetilbud, kommer vi inn i en ond sirkel. Det blir færre pasienter som setter ord på svakheter og stiller krav til de offentlige tilbudene. Og flere dyktige leger vil følge etter pasientene over i det private. Faren for at tilbudet forringes blir større. Vi har bare et godt, offentlig helsevesen så lenge dette har stor og bred tillit i befolk­ningen.

Før jeg skulle under kniven hos ­Ullevåls brystkirurger, og da det videre behandlingsløpet ble lagt, var jeg ikke inne på tanken om å undersøke om det fantes private eller utenlandske tilbud av bedre kvalitet. Jeg visste at når det gjelder brystkreft, er Ullevål helt i verdenstoppen i kunnskap og kvalitet på sine behandlingsløp. Derfor betød det heller ikke så mye at jeg aldri møtte samme onkolog og sjelden samme kreftsykepleier. Eller at det ikke ­akkurat var oppmuntrende å ligge på en medisinsk post på lokalsykehuset Lovisenberg under infeksjoner mellom cellegiftkurene.

• Etiske problemstillinger må løftes inn i diskusjonen om sykehusenes økonomi og private helsetjenester.

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre om jeg en dag opplever at brystkreften kommer tilbake, sprer seg og Ullevål ikke har mer behandling å tilby meg, mens det finnes en kur som kan forlenge livet mitt, hvis jeg betaler i dyre dommer privat. Men det er min klare oppfatning at diskusjonen om hvor dyr behandling det offentlige skal finansiere, hvilken pris noen måneders ekstra liv er verd og hvor liberal offentlige ­sykehus skal være når det gjelder å ta i bruk nye medisiner, må dreie seg om mer og om noe annet enn budsjetter.

Våre store forventninger til hva helsevesenet skal tilby pasientene er nært knyttet til et annet syn på liv, sykdom og død enn det som var råd­ende inntil for et par generasjoner siden. Vi har i dag vanskelig for å ­akseptere at noen liv er kortere enn andre, at noen sykdommer ikke kan kureres og at et godt liv ikke nød­vendigvis er et langt liv. Legestanden er lite flink til å bidra til at befolk­ningen får realistiske forventninger til hva medisinen kan gjøre og til å akseptere at noen liv må ta slutt før alderdommen. Derimot er noen medisinske miljøer «flinke» til å overbehandle og til å bidra til at pasienter får en lang, men ikke en god avslutning på livet.

• Legene må slå ring om det offent­lige helsevesenet.

Ifølge foreningens president skal ­Legeforeningen stå på barrikadene for en sterk offentlig helsetjeneste. Men utad framstår sjelden Legeforeningens tillitsvalgte som en konstruktiv kraft når det gjelder å skape tillit til offent­lige sykehus. Jeg kan ikke huske sist en hovedtillitsvalgt ved Norges største sykehus sa noe pent om arbeidsplassen sin. Advarsler og kritiske uttalelser har i årevis kommet fra disse og andre av Legeforeningens tillitsvalgte som perler på en snor. Har det blitt ropt ulv, ulv også når det har vært liten grunn til varsko? Da lytter i tilfelle ikke politik­ere og helsebyråkrater når det virkelig bærer galt av sted. Og pasient­ene motiveres til å søke til private ­tilbud. Her møter de leger som har sluttet i offentlige sykehus, eller som deler arbeidstiden sin mellom offentlig og privat virksomhet.

Den medisinske og tekniske ut­- vikl­ingen går framover med storm­skritt. Men «konseptet» det norske, solidariske helsevesenet er ferd med å komme inn i en ond sirkel. Da hjelper nok ikke én medisin alene. Vi må ­akseptere at offentlig helsebudsjetter må bli større, på bekostning av andre samfunnsområder eller finansiert med høyere skatter. Etiske problem­stillinger knyttet til forventninger og prioriteringer må løftes ut i det offentlige rom, til folk flest. Legene må slutte å «snakke ned» tilstanden i de offentlige sykehusene. Og de må få arbeidsforhold som gjør at de trives der, og ikke rømmer til det private. Forbud og reguleringer mot private helsetjenester er ikke veien å gå. Den beste medisinen mot privatisering og todeling er et best mulig offentlig helsevesen. •