Vi blir farligere med årene dersom vi ikke kombinerer erfaringen med forskning og forskningsbasert utviklingsarbeid *

Hvorfor dette maset om taletid? Er det ikke godt nok å være tilhører på en slik kongress, vil kanskje noen hevde, og ny medisinsk viten er jo lett tilgjengelig elektronisk. Det blir etter vårt syn like utopisk som å tro at vi skulle makte å prestere utøvende arkitektur på høyt nivå ved å reise utenlands og fotografere praktbygg. Alternativt: Ville idrettsnasjonen Norge godta at vi ikke deltok i de olympiske leker? Vi er jo ellers så blaserte at det nærmest er skandaløst når våre idrettshelter returnerer med færre enn 5-6 medaljer av edleste valør. Er norske idrettsprestasjoner på høyeste internasjonale nivå viktigere å oppnå enn norsk medisinsk praksis på høyde med internasjonalt nivå? Som eliteidrett springer ut av masseidrett, så må god medisinsk praksis være fundert i et forskningsmiljø slik at man i størst mulig grad alltid er åpen for det nye og er kritisk etterprøvende til det eksisterende. Fraværet av vitenskapelige presenta­sjoner er ikke bare et resultat av tøff siling i forkant av vitenskapelige kongresser, men like fullt en konsekvens av utilstrekkelig satsning. Fridtjof Nansen måtte i sin ungdom be sin far om et privat lån for å kunne kjøpe et mikroskop til studier av slimålens nervesystem. Heldigvis så Baldur Nansen seg råd til dette, og Nansens forskning ble senere banebrytende innenfor nevrobiologi. Koster forskning for mye for styrtrike Norge? Professor Per Brandtzæg ved Rikshospitalet har gjentatte ganger etterlyst sterkere vilje til forskning og påpekt at den andel av BNP som er avsatt til dette ikke engang er på nivå med land som det er naturlig å sammen- lignes med, og at løftet om 3% av BNP til forskning fortsatt ikke er innfridd. Land som Hellas, Portugal og Tyrkia var representert på den nevnte kongress. Er de rikere eller bare smartere enn oss? Norge har råd til å satse slik at vi blir synlige internasjonalt i medisinsk forskning, og vår påstand er at vi på sikt ikke har råd til å la være. Fraværet viser et etterslep som vil få negativ betydning for norsk helsevesen fremover. Eller skal vi som nyrike idioter fortsette med oljeeksport og kunnskapsimport?

Saken har også en organisatorisk side. Norsk helsevesen sakker akterut grunnet den forvitring av professormakt som har skjedd innenfor de fagmiljøer som er direkte pasientrettet. Som professor Saugstad ved Rikshospitalet har påpekt (VG 12. februar 2009), så er det ikke de tyngst meritterte professorer som leder avdelingene lengre, men klinikkledere med lavere faglig kompetanse med den konsekvens ”at fagtilbudet sakte, men sikkert blir svekket i forhold til omverdenen”.

Hva så med dyktighet og erfaring? Da vi var yngre syntes vi fra tid til annen at vi var på høyde med eldre kolleger. I dag vet vi at dette var riktig. Dette ikke bare som en innrømmelse av fordums tids hovmodighet, men i større grad fordi vi nå som middelaldrende stadig opplever å bli overgått både faglig og teknisk av yngre kolleger. Vi trøster oss med at vi flyter på erfaring, men er det slik? Mange skulle intuitiv svare ja på dette, men svaret er rett og slett nei! Tvert imot, så foreligger det undersøkelser som viser at vi ikke bare blir dårligere klinikere med årene, men endog kan svekkes i faretruende grad. Dette var konklusjonen i en oversiktsartikkel som ble publisert i det vel­renommerte tidsskriftet ”Annals of Internal Medicine” i 2005. Forfatterne, som alle var fra den medisinske eliteskole ved Harvard, fant 59 studier fra perioden 1966 til 2004 hvorav de fleste viste redusert kvalitet i takt med legens erfarening og alder. Forfatterne konkluderte: ”Physicians who have been in practice longer may be at risk for providing lower-quality care. Therefore, this subgroup of physicians may need quality improvement interventions”. De prestisjetunge foreningene ”American College of Physicians” og ”American Board of Internal Medicine” kommenterte slik: ”The profession cannot ignore this striking finding and its implications: Practice does not make perfect, but it must be accompanied by ongoing active effort to maintain ­competence and quality of care”. Våre sykehuseiere har med andre ord et større ansvar for å nå slike mål enn de har innsett.

På en intensivmedisinsk avdeling er det lett å la seg imponere av mengden avansert medisinsk- teknisk utstyr. Til dårlig trøst vil vi hevde at innredningen ikke avspeiler tilsvarende innsikt i den humane biologi. Misforstå ikke. Man finner betydelig kompetanse hos leger og sykepleiere innenfor eksisterende viten, men selv moderne intensivmedisin befinner seg fortsatt i et stadium av ren støtteterapi for sviktende livsfunksjoner. Dette er på ingen måte mindreverdig ettersom det faktisk får de fleste av pasientene til å overleve. En økt innsikt i de basale mekanismer og kaskader som aktiveres under livstruende sykdom, ville på den annen side etter all sannsynlighet kunne ha gitt pasienten langt mer skånsom og målrettet terapi med bedre prognose. Dette hører fremtiden til, og hvor fjern den fremtiden blir er bestemt av vår vilje til forskning for å avdekke det foreløpig ukjente.

Skal vi nå slike mål trenger vi ledere som løfter blikket opp fra den daglige drift. Lojalitet må knyttes til fag og kvalitet i pasientbehandling, og ikke utelukkende til budsjett. Det må planlegges for minst ti år om gangen. Fag og forskning må integreres i vår hverdag fremfor å overlates til vår fritid. Hovedstadsprosessen gir storstilte planer om samling av felles funksjoner innenfor få sykehus. Det er i denne anledning også gitt klare signaler om betydelig økt satsning på fag og forskning. La oss realisere disse paroler slik at sykehusene i mindre grad har preg av å være et forretningsministerium, og i større får anerkjenn­else som det de bør være – nemlig kompetanseinstitusjoner. Til beste for pasienten – på kort og lang sikt.

*Artikkelen, med annen tittel, ble publisert i Dagens Medisin 28. mai 2009.