JOBBGLIDNING – trussel eller mulighet?

Overlegeforeningen ønsker at fenomenet jobbglidning skal være noe annet enn profesjonskamp. Med fokus på pasientenes beste vil vi være med på å prege utviklingen av godt lagarbeid i norske sykehus. Vi tror det vil kunne skape bedre kvalitet, effektivitet og økt trivsel. Men det forutsetter gode prosesser og noen avklaringer.

Av Overlegeforeningens leder Jon Helle

Fremtiden med eldrebølge, flere kronikertilbud, ny teknologi, fremtidig og endret sykehusstruktur og – innhold, samhandlingsreform, desentralisering etc. krever mer bredde og mer spissing. Nye muligheter, nye oppgaver og en mer kompleks verden vil kjennetegne sykehusene. Omfordeling av oppgaver har skjedd i mange år, mer eller mindre systematisk. Sykepleiere og andre yrkesgrupper har tatt over noen oppgaver som tidligere var forbeholdt leger, både i sengeavdelinger og på poliklinikker. Dette er i tråd med utviklingen, og langt på vei ønsket. Med en fordeling av oppgaver kan legenes spisskompetanse brukes mer ­hensiktsmessig. Men hvordan skal utviklingen styres?

Forsvarlighetskravet er en lovfestet selvfølge som alltid må ligge til grunn. Høy kvalitet og pasientsikkerhet må være like sterke krav. I tillegg til dette mener vi at følgende må være oppfylt for at vi skal utvikle hensiktsmessig løsninger:

1. Ansvarsforholdene må være klare på alle nivåer

Lov om helsepersonell (HPL) § 4 pålegger alt helsepersonell å utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig ­forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Loven sier videre at ved samarbeid med annet helsepersonell skal legen ta beslutninger i medisinske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.

Når det gjelder omfordeling av oppgaver foreligger flere alternativer og vurderinger:

– Selvstendig ansvar: Helsepersonellet som overtar opp­gaven, har nødvendige kvalifikasjoner. De overtar da oppgaven helt og fullt med selvstendig ansvar (HPL § 4). –

Delegert oppgave: Helsepersonellet har ikke formelle kvalifikasjoner til å utføre oppgaven og faller da under HPL § 5 om bruk av medhjelper. Da er legen ansvarlig og må være tilgjengelig og gi råd, veiledning og instruksjon underveis.

• Hvem og hva avgjør om helsepersonellet kommer inn under § 4 eller § 5?
• Hvem bestemmer kvalifikasjonskravene til dem som overtar nye oppgaver?
• Hvilke avklaringer kan ledere ved sykehusene ta?
• Hva tilligger myndighetene og utdanningsinstitusjonene?

Inntil kvalifikasjonskravene er klargjorte og oppgavefor­deling pilotert med følgeforskning må trolig delegasjon være hovedregel for ansvarsforholdene.

2. Medisinsk ledelse av helsetjenesten på aktuelle nivåer

Målet for medisinsk ledelse er å sikre faglig forsvarlighet i pasientbehandlingen. Medisinsk ledelse innebærer blant annet riktige prioriteringer og hensiktsmessig fleksibiltet i forhold til den enkelte pasients undersøkelse og behandling. Det må skapes trygghet for at helsetjenestene er forsvarlige og av høy kvalitet hos pasienter og helsepersonell, både de som overlater oppgaver til andre og de som får nye oppgaver. Tjenestene må organiseres slik at ansvaret for det helhetlige pasientforløp er tydelig.

3. Gode prosesser frem til avgjørelse av nye prosedyrer

Respekt som verdi må være grunnmuren: Respekt for pasientens behov, respekt for hverandres kunnskap og ferdig­heter, og respekt for den medisinske kompleksitet. ­«Glidning» kan gi inntrykk av noe som skjer gradvis, ­nærmest uønsket og uten klar forankring. Slik kan det ikke være. Prosessene må være systematiske og åpne, motivene tydelige og pasientenes beste må stå i sentrum. Involver­ingen må være reell og valgene bevisste. Kanskje «oppgavefordeling» er et bedre ord. Da høres det mer ut som om man tenker rett person på rett sted til rett tid.

4. Rett begrunnelse for å flytte en oppgave til annen yrkesgruppe

Bedre kvalitet, mer hensiktsmessig ressursutnyttelse og frigjøring av tid til andre spesialiserte oppgaver er gode begrunnelser. Å skulle spare penger ved å bruke billigere arbeidskraft eller løse kapasitetsproblemer eller dårlig ­rekruttering er dårligere begrunnelser.

5. Gode utdanningsløp må sikres Spesialiseringen for leger vil i økende grad kreve gjennomføring av konkrete prosedyrer. Tilstrekkelig volum for dette må sikres, og fragmentering av utdanningsforløp må unngås. Overleger må også sikres opprettholdelse og videreutvikling av sin kompetanse. Grunnutdanninger og tilleggsutdanninger må oppdateres/utvikles for aktuelle andre yrkesgrupper.

Har legene noe å frykte? Ja, hvis styring og forskrift overtar for gode prosesser. Får vi dialog om oppgavene, og alle parter bidrar konstruktivt, finner vi fornuftige løsninger som kan gi bedre muligheter også for forskning og veiledning. Legene har en nøkkelrolle. Vi vil gå foran, og vi ønsker å ­kunne stå bak avgjørelsene.

1. Jus for leger (Befring, Grytten, Ohnstad) (Høyskoleforlaget 2002)
2. Helsepersonelloven med kommentarer (Befring, Ohnstad)(Fagboklaget 2010)