Ventelisteministeren

Da Ingvild Kjerkol gikk av som helse- og omsorgsminister, skrøt hun så mye av sine resultater som statsråd at hun ble oppfattet som hovmodig. Hun virket heller ikke skyld­betynget nok etter at nemda for student- s­aker ved Nord Universitet hadde fastslått at hun hadde jukset med forsett da hun skrev masteroppgaven sin. I tiden etter hennes avgang er det blitt avklart at hun slett ikke følte seg skyldig. Hun har anket nemd-avgjør­elsen, og kan vise til at det i ettertid er oppstått adskillig tvil om Nord Universitets håndtering av hennes sak. Om anken skulle føre frem, kan hun på nytt bli statsråd, men hun kommer aldri igjen til å bli helse- og omsorgs­minister.

Følgelig kan sluttattesten for helsepolitikeren Kjerkol skrives allerede nå. Selv synes hun at den er ganske bra. Det var også en av årsakene til at hun fremsto som lite ydmyk på avskjedspressekonferansen. Hun kunne blant annet vise til at fastlegekrisen langt på vei er løst, at hun har satt i gang en prosess i Helse Nord om struktur og oppgavefordeling (Sp kortsluttet bare deler av prosessen), og at hun har fått finansdepartementet med seg på finansieringsmodeller som gir mer penger til sykehusene.

Ikke minst nedsatte hun i sitt første halvår som statsråd helsepersonellkommisjonen og sykehusutvalget. Det hadde hun gjort seg tanker om allerede før valget, da hun var Aps helsepolitiske talsperson i Stortinget, og kommisjonen og utvalget gjorde akkurat den jobben hun ønsket. På relativt kort tid la de premisser for helse- og sykehus­politikken som hennes etterfølgere kommer til å måtte forholde seg til i lang tid.

Mange av dem ligger i den nasjonale helse- og samhandlingsplanen som behandles i Stortinget denne våren og forsommeren. Men i den planen er det få gode svar på det spørsmålet som opposisjonspolitikerne stiller stadig oftere: Hvorfor øker sykehuskøene?

Ventetidene er nå like lange som de var for ti år siden. For Ap-ledelsen er det vanskelig å bortforklare grafen som viser at det var lange køer i de siste årene av Stoltenberg-styret, mens ­Solberg-regjeringen i sine første fire år fikk den gjennomsnittlige ventetiden ned fra 75 til 58 dager. Køene ble riktign­ok litt lengere igjen frem mot pandemien, men det er først etter at Støre-­regjeringen overtok, at ventetidsgrafen har gått raskt oppover.

At Jan Christian Vestre har gjort kampen mot lange ventetider til sin hovedprioritering, er derfor ikke det minste rart. Både han og Arbeider­partiet er avhengig av å kunne si i ­valgkampen neste år at de faktisk har lyktes med å snu trenden, og at ikke er noen automatikk i at køene uker når Ap styrer.

Så er spørsmålet om han, og regjer­ingen vil lykkes med «Ventelisteløftet», som ble lansert på Ahus 13. juni. Det er oppsiktsvekkende lite forpliktende når det gjelder tiltak. Helseforetakslederne og lederne for organisasjonene i arbeids­livet trengte helt sikkert ikke å tenke lenge før de undertegnet dokumentet der ventelisteløftet er nedtegnet. De forpliktet seg nemlig ikke til noe som helst nytt.

Skjønt, de sa ja til å møte helseminist­eren annenhver måned for å vurdere hvordan arbeidet med å korte ned køene går. På de møtene skal de fortelle hvordan de har klart å sette en ekstra­bevilgning på to milliarder kroner i arbeid, og de skal redegjøre for forslag til innovasjoner og organisasjonsendringer som de mener kan korte ned køene.

Allerede i år skal trenden brytes og køene bli kortere. Neste år skal de bli enda ­kortere. ­Vestre og hans ­rådgivere snakker om at det må komme et taktskifte

Det kan bli viktige møter, fordi statsråd Vestre er så avhengig av dem. Målsetning for ventetidsløftet er nemlig konkret. Han vil ha en «markert» nedkorting av ventelistene. Allerede i år skal trenden brytes og køene bli kortere. Neste år skal de bli enda kortere. ­Vestre og hans rådgivere snakker om at det må komme et taktskifte.

I praksis betyr det at det allerede på første møte rett før sommerferien og andre møte i månedsskiftet august/september må komme ting på bordet som gir berettiget håp om at trenden raskt kan bli snudd. Dersom arbeids­tagerorganisasjonene, NHO/Virke og/eller helseregionene foreslår noe som krever penger eller regelendringer, har de godt håp om å få støtte fra statsråden. Ikke minst vet de at de ved å gjøre en helhjertet og god jobb med ventetidsløftet, får en høy stjerne hos statsråden i tiden som kommer.

Det sies selvfølgelig ikke, men alt dreier seg nå om å sikre gjenvalg for Støre-regjeringen. Det at Vestre bare satt i statsrådsstolen i tre uker før han lanserte ventelisteløftet, gir assosia­sjoner til en annen helseminister som tiltrådte et år før valget i 2009. Bjarne Håkon Hanssen lanserte nesten umiddelbart samhandlingsreformen som var spekket med gode intensjoner, men neste blottet for konkrete tiltak. Bare noen av tiltakene kom på plass innen valget, men det spilte ingen rolle. Hanssen lyktes med å sette en ny dagsorden, og å vise at Ap hadde evne til å tenke nytt i sykehuspolitikken.

Det er liten tvil om at Vestre har en tilsvarende ambisjon nå. For ham er det et tilleggspoeng med venteliste­løftet. Han har bestemt seg for ikke å ha brodd mot private tjenesteleverandører og helseforsikringer. Han vil snakke pent om arbeidsdelingen, og argumentere med at statens sykehus skal bli så bra at det ikke er behov for private. Det er argumenter som bare er gode, dersom ventetiden for å få behandling ved et offentlig finansiert sykehus er kort.

Når så mye står på spill for Vestre, kan det hende at han lykkes. I tillegg har han én stor fordel som Kjerkol ikke hadde. Han er nestleder og en mulig tronfølger i Ap. Jonas Gahr Støre har ekstra interesse av å gi ham støtte, og alle andre rundt Vestre vil være ekstra motivert for konstruktivt og positivt samarbeid. Han kan jo bli statsminister i neste runde, og både skape og vrake karrierer for andre. •