Den virkelige reformen starter med folkene
Debatten om helsevesenet preges av store ord: transformasjon, reform og nye systemløsninger. Men erfaringene viser at kartene ofte tegnes på nytt, mens arbeidshverdagen forblir den samme – eller blir tyngre. Den avgjørende faktoren er hvordan ansatte behandles. Et godt arbeidsmiljø, tillit og rammevilkår som gjør at leger og sykepleiere ønsker å bli værende, er selve nøkkelen. Pasientene får best behandling når fagfolk har en arbeidshverdag de kan stå i – og da må også finansieringsmodellen endres slik at ressursene kan brukes på kjerneoppgavene, ikke på renter og byråkratiske omveier.
Av Ståle Clementsen
Overlegeforeningens leder
De siste årene har vært preget av tunge skyer i horisonten. Krig og uro i Europa. En eldrebølge som nærmer seg. Stadige spådommer om kollaps i helsevesenet. I slike tider dukker det gjerne opp sterke påstander om behov for «reell transformasjon» og «nye måter å løse oppdraget på». Store ord, men sjelden konkrete løsninger.
Det er ikke første gang helsetjenesten møter slike tider. Reformene kommer jevnlig, med storslåtte ambisjoner og fengende overskrifter. Like ofte har de skapt mer byråkrati og uro enn varige forbedringer. Erfaringen er at nye organisasjonskart og strukturer sjelden gir bedre pasientbehandling. De kan snarere tappe energi fra kjerneoppgavene.
Den virkelige endringen starter et helt annet sted: i arbeidshverdagen. Hvordan ansatte blir møtt og behandlet er avgjørende for kvaliteten i tjenesten. Når leger, sykepleiere og andre ansatte opplever tillit, forutsigbarhet og mulighet til faglig utvikling, skapes en helsetjeneste som både er mer robust og mer menneskelig. Når arbeidshverdagen i stedet blir preget av press, uforutsigbarhet og dårlig lønn, forsvinner grunnlaget. Da mister sykehusene folk – og da svekkes pasientbehandlingen.
Pasientene får best behandling når de som står ved sengen og operasjonsbordet har overskudd til å bruke hele sitt faglige engasjement. Det krever et arbeidsmiljø som gir rom for samarbeid og refleksjon, en lønnspolitikk som anerkjenner kompetanse og ansvar, og et system som bygger på tillit fremfor kontroll.
Finansieringsmodellen er en annen hemsko. At sykehusene må låne penger av staten og betale renter tilbake, er et system som fremstår absurd. I stedet for å forsterke knapphet bør finansieringen legge til rette for at ressursene kan gå direkte til pasientbehandling, til arbeidsvilkår og til utvikling av fagmiljøene. Å endre finansieringen er et like viktig grep som å endre organiseringen.
Kanskje er undergangen nærmere enn mange liker å tro. Kanskje er den bare et skremmebilde. Men valget står nå: fortsette å lete etter redningen i nye slagord og reformpakker – eller satse på det som faktisk gjør en forskjell.
Stortingsvalget er over, og Vestre fortsetter som helseminister, og har startet arbeidet med ny helsereform. I dette nummeret av Overlegen rettes oppmerksomheten mot nettopp disse spørsmålene. Debatten om reformer og transformasjon, de politiske signalene, og utfordringene som venter den neste helseministeren belyses fra flere vinkler. Spørsmålet stilles om undergangen virkelig står for døren, eller om varslede kriser er mer skremmebilder enn realiteter. •
God lesning!
