Dagen derpå

For når bakrusen setter inn for allmuen våkner andre initiativ og aktører til liv. De som har måttet sitte musestille under hele det feste laget. De som ser sin rolle som fellesskapets fanebærere. Nok med lystig lag og tant og fjas. ­Dette er rasjoneringsekspertene og fusjonistenes tid. Og den skal vare helt fram til neste valgkamp. Med alvors­tynget mine skrider de til verks – det er ingen tid å miste. Endrings­filosofistenes første bud; create a sense of urgency!

Grus i maskineriet

Fra tid til annen har det festlige laget klart å rote til deres hele forsett. Et ferskt eksempel kan være fra Helse Møre- og Romsdal. Ledelse og styre har fått regningen for nybygget på Gjelset i fanget. Tilsynelatende overraskende. Den enkleste veien ut av uføret er som alltid å legge ned lokale tilbud. Det ellers så populære Volda sykehus ligger lagelig til for hugg. Om noen har vært for løsmunnet, eller om utveien var for åpenbar er ikke godt å si. Men planen ble lagt i grus. I Stortingets spørretime reiste Sylvi Listhaug saken allerede under vorspielet til valget; kunne ministeren forsikre forsamlingen om at Volda sykehus skulle videreføres? Ministerens svarte som forventet. At ja.

Ingen har kunnet forklare meg hvorfor en oppdatering skulle gi svære omfordelingseffekter. Men i mars ble det varslet at to sykehusene ville tape nær 800 millioner de kommende fire som følge av oppdateringen.

Men det er naturligvis ikke mulig å overskue alle utfall etter valget. Et sannsynlig eksempel på dette kan vi finne fra Sykehusene i Vestfold og Telemark. Der dukker det opp en sak for styrene, en intensjonsavtale om samarbeid mellom de ellers så store akuttsykehusene. Omfanget? Rubb og rake: Aktuelle områder for samarbeid er der hvor det kan oppnås synergier som gir økt effektivitet eller bedret kvalitet i tjenestene. Det kan omfatte pasientbehandling, samt alle støttefunksjoner for den medisinske driften og administrative funksjoner. Tjenester kan helt eller delvis samordnes. I gang­ene snakkes det ­allerede om sammenslåing av ulike klinikker og at lokal ledelse forsvinner etter jul.

Den forførende fusjonismen

En må være særlig tett i nesen for ikke å kjenne lukten av fusjonistene på gangen. Mumlingen om sammenslåing har versert i mer enn tjue år. Med en ny og dynamisk direktør på plass i Vestfold bobler virketrangen kanskje over? Og det haster – i administrasjonens framlegg framkommer det at saken må behandles på e-post av tidshensyn; For å sikre fremdrift bes styrets medlemmer i Sykehuset i Vestfold HF om å gi sin tilbakemelding per e-post til styreleder. Forslag om å gjennom­føre ordinær styrebehandling som gir ­anledning til å drøfte spørsmålet blir blankt avfeiet.

The economy stupid?

Det er vanskelig å forstå hvordan noen kan komme på et så dårlig gjennomtenkt og risikofylt initiativ som nå settes i gang. To av landets best drevne og mest effektive sykehus med i hovedsak stabil rekruttering. Sykehuset i Vestfold, blant de ganske få som også har klart å reinvestere i nye bygg uten å gå på trynet økonomisk – hvorfor sette dette over styr? Vel er det stadig noen som lever under villfarelsen om at jo større et sykehus er, dess billigere blir driften. Men de fleste har fått med seg at så enkelt er det ikke. Ulempene står i kø. Ikke minst når en slår sammen enheter som ikke kan la seg samlokalisere i overskuelig framtid. Klinikker på tvers og manglende stedlig ledelse har vist seg å være oppskrift på dårlig drift, sviktende rekruttering og høyt konfliktnivå landet rundt.

Kanskje er det ikke alene idioti, men andre forhold som ligger bak? En kikk på sykehusenes økonomi kan være en ledetråd. I Helse Sør-Øst sin økonomiske langtidsplan legges det opp til kraftig reduksjon i inntektene til begge sykehusene kommende år. Som følge av vesentlige negative omfordelings­effekter fra oppdatering av inntektsmodellen.(1) Ingen har kunnet forklare meg hvorfor en oppdatering skulle gi svære omfordelingseffekter. Men i mars ble det varslet at to sykehusene ville tape nær 800 millioner de kommende fire som følge av oppdateringen. Det er nær umulig å se for seg at dette kan realiseres fra det effektivitets­nivået disse sykehusene allerede ligger på uten betydelig kutt i tilbudet. Og det kan være lettere å kutte tilbud gjennom kaoset som oppstår i en ­fusjonsprosess.

Det er på høy tid at helsepolitikerne foretar noe med den håpløse modellen for finansiering av større sykehusinvesteringer.

Hvor blir det så av pengene? Den som har fulgt Overlegen over noe tid vet nok svaret. Oppdateringen av inntektsmodellen medfører en kraftig økning av inntektsforutsetningene til landets (og Europas!) største sykehus. Det koster å være stor, og det koster med en kaotisk organisering. OUS er kunden som er for stor for banken. Å synliggjøre stordriftsulemper og underskudd i landets største og mest omstridte sykehusprosjekt, vil være belastende for flere enn sykehuset. Bedre da å se på mulige justeringer i inntektsmodellen.

Politiker – gå inn i din tid, også utenfor valget!

Det vil være en ulykke av dimensjoner om sykehusene i Vestfold og Telemark skulle fusjoneres i stykker på alteret av de gigantiske investeringene som ble satt i gang for å bringe noe mening til konstruksjonen Oslo Universitetssykehus. Men det synes nå som et sannsynlig utfall. Også øvrige sykehus i landet går en usikker framtid i møte når regningen for nybyggene skal salderes i regnskapene, og det er lenge til neste valg. Flere andre sykehus i Helse Sør-Øst får krav som vil bli vanskelig å innfri. I Møre og Romsdal klarte Volda seg også i denne runden, men problemet vil følge oss. Slik jeg kjenner prosessene fra helseforetak og regioner, har jeg liten tro på opprør internt. Hvis våre folkevalgte vil verne egne sykehustilbud, må de kjenne sin besøk­elsestid og aktivere benkene på Stortinget. Det er også på høy tid at helsepolitikerne foretar noe med den håpløse modellen for finansiering av større sykehusinvesteringer. •