Brobyggeren

Jon Helle i sitt rette element, med kikkert, teleskop og kamera på ytterste kyst i Trøndelag. Foto: Jon Helle

– Fellesskap er ordet, å stå sammen med så mange flinke og trivelige folk i store saker for norsk helsevesen. Jeg trives med folk og er nysgjerrig på alle fra Jørgen Hattemaker til Kong Salomo. I rollene har jeg fått spille på mine strenger i et stort orkester. Det har gitt meg mye mening og glede, og jeg sitter nå med mye takknemlighet, sier Jon Helle.

En litt uventet start

Engasjementet begynte i 1996, da han var ny overlege og seksjonsleder ved allmennpsykiatrisk poliklinikk i Trondheim. Han hadde ikke tenkt på verv eller tillitsvalgtarbeid, men ble spurt av den lokale valgkomiteen.

– Så enkelt. Jeg hadde ikke tenkt tanken en gang, skulle begynne i ny jobb fra samme tidspunkt og hadde nok med det. Men etter litt betenk­ningstid fikk jeg lyst til å gjøre dette også, og svarte ja. Starten var en litt røff personalsak, men jeg har ikke angret et sekund.

Dermed begynte reisen: tillitsvalgt for overlegene i Psykisk helsevern fra 1996 til 2004, og landsrådsrepresentant i Overlegeforeningen fra 1996.

Et naturlig lederskap

I 2011 ble han valgt til leder av Over­legeforeningen, en rolle han hadde frem til 2019. Han har også vært visepresident i fire år og sentralstyre­medlem i Legeforeningen i 10 år. Selv sier han at han aldri hadde noen plan om å gå den veien.

– Slett ikke. Men fra klinikken var jeg vant til å lede og arbeide i team, søke samlende og robuste løsninger. I foreningen fikk jeg bruk for dette, trivdes som plommen i egget og fikk gå gradene.

Samhold har alltid vært hans lede­stjerne:
– Samhold i foreningen har alltid vært viktig for meg, for sammen er vi sterke. Alle medlemmer må oppleve at vi jobber for dem, og de tillitsvalgte må se hel­heten, ikke bare egen hverdag. Det tror jeg at jeg klarte et stykke på vei. For eksempel: Uten et godt fastlegekorps fungerer sykehusene dårligere.

Viktige saker og avgjørende øyeblikk

Gjennom årene har Helle vært sentral i mange store prosesser. Han trekker selv frem flere:

Nasjonal helse- og sykehusplan 2016–2019

Den første Nasjonale helse- og sykehusplanen, kom under regjeringen Solberg og ble vedtatt av Stortinget.

– Planen la grunnlaget for sykehusstrukturen videre, og Legeforeningen – med Overlegeforeningen i spissen – spilte en viktig rolle. Min forgjenger som Of-leder, Arne Refsum, var en viktig initiativtaker til en slik plan, forteller Helle.

Allerede i 2014 presenterte Legeforeningen rapporten «Sykehus for fremtiden – Innspill til nasjonal sykehusplan», som ble mye brukt av myndighetene. Helle ledet rapportens styringsgruppe, som ellers besto av Christian Grimsgaard og Odd ­Grenager fra Overlegeforeningen, mens Arne Refsum ledet referansegruppen.

– Vi hadde god dialog med sentrale beslutningstakere, og hele Legeforen­ingen var delaktig gjennom høringen våren 2013 og debatten på Landsstyremøtet i Alta samme år. Vi beskrev blant annet faglige minstekrav til sykehus med akuttfunksjoner, samarbeid mellom store og små sykehus, vi ville ha sykehus i hele landet og snakket frem også de små sykehusene.

Sykehusstreiken i 2016

– Det var et stort løft i fellesskap med en så kraftig mobilisering av medlemmene at jeg tror det imponerte og overrasket mange. Det ble utvist mye mot og kreativitet. Streiken viste at vi kan og vil, når vi må. Og den satte lang­varige spor.

Dialogprisen

– I min tid opprettet vi «Dialogprisen», den som nå heter Lederprisen. Den er nok den prisen som henger høyest i Legeforeningen og får mest oppmerksomhet. Hvert år blir mange gode ledere nominert av de ansatte, og jeg tror prisen stimulerer. Det er i hvert fall mye å lære av vinnerne for dem som er langt fra å bli nominert, nemlig de egenrådige lederne som vet best og ikke reelt involverer de ansatte.

Faglandsstyret

– For å styrke de fagmedisinske foreningenes rolle, opprettet vi Faglandsstyret med Fagstyret. Det var viktig også for å sikre best mulig legitimitet overfor myndighetene i faglige spørsmål.

Lønnsforhandlingene i 2014

Sammen med Yngre legers forening fikk Overlegeforeningen på plass en avtale om faste stillinger for LIS, en klargjøring av forskjellen på legespesialist og overlege, og en bedre avtale om rett til kurs til overleger.

– Det var ved hjelp av Riksmekleren vi oppnådde nok til at vi ikke endte i streik. Ellers er det alltid godt og lurt å ha bra med Bamsemums i forhandlinger med Spekter.

Ny spesialistgodkjennings- ordning fra 2019

– Arbeidet med den nye ordningen der staten overtok spesialistgodkjenningen gjeldende fra 2019 var et krevende arbeid for mange i foreningen. Ikke minst for å sikre fortsatt høy kvalitet i spesialiseringsløpet.

Refleksjoner og ettertanker

På spørsmål om hva som har gjort det meningsfullt å stå i krevende verv gjennom så mange år, svarer Helle uten å nøle:

– Troen på at vi samlet som forening kan bidra til at nåværende og fremtid­ige pasienter kan få helsetjenester av høy kvalitet. Hvis vi bare skulle jobbet isolert for våre kår og lommebøker, hadde det ikke gitt nok mening for meg over tid.

Men han ser også sider av utviklingen han gjerne skulle hatt mer gjennomslag på.

– Endring av Helseforetaksmodellen. Den ga myndighetene bedre kontroll på økonomien og var sånn sett i overkant vellykket for dem. Derfor har heller ingen regjering i ettertid hatt vilje til å løsne på den. Jeg ble imponert over dem som på et tidlig stadium så alle betenkelighetene med reformen før den ble innført i 2002 og ropte høyt. Reformen ødela noe av sjelen og verdisettet i helsevesenet. Omtanke, tillit, autonomi og klinisk skjønn ble overskygget av innsparinger og tellinger. Jeg skulle ønske vi hadde klart å presse frem vesentlige endringer, tross tung motstand, sier Helle og ­legger til – ­Ellers kunne jeg nok ha vært mer synlig utad i noen saker, var jo ikke akkurat noen racer på sosiale medier…

Fugler og sommerfugler

Ved siden av organisasjonsarbeidet har naturen vært en kilde til balanse og energi for Jon Helle.

– Alle trenger en pliktfri boble å gå inn i, der kropp og sjel kan slappe av og lade. Jeg er heldig som blir lykkelig og sunt småruset i møte med både nye og gamle bekjentskaper i fugleverdenen, i all slags vær, gjerne med kamera. Men også sommerfugler. Kan jeg med denne hobbyen i tillegg øke oppmerksom­heten på hva vi mennesker er i ferd med å ødelegge i naturen, så gir det ekstra verdi.

Minner

Når han ser tilbake på landsstyremøter, forhandlinger og tariffkurs, er minnene mange.

– De årlige tariffkursene med Of på Danskebåten til København i januar/februar. Veldig nyttige, og sosiale, i hvert fall når bølgene ikke var for store fra Færder og utover, minnes han.

På spørsmål om personer som har gjort spesielt inntrykk, velger han å svare åpent:

– Det er så mange at jeg ikke vil ­nevne navn, fordi mange med rette vil føle seg uteglemt. Det gjelder både i sekretariat og blant tillitsvalgte på alle nivå. Kjennetegn ved disse er «hel ved», stor kompetanse, innsatsvilje og ferdigheter inntil det geniale.

Veien videre

Hva Overlegeforeningen skal fokusere på fremover, er han tydelig på:

– Å bidra til å gjenopprette troen på at den offentlige helsetjenesten er det beste stedet å jobbe. Det er krevende å stå i klinikk over tid. Verken leger eller andre helsearbeidere er roboter eller brikker i myndighetenes spill, de er mennesker. Vi skal leve våre forskjellige liv hele døgnet. Da må det tilrettelegges for mange måter å jobbe på, tilpasset hele landet, og mer må i potten. Dette er et myndighetsansvar, men de tillitsvalgte må fortsette å sloss.

Når han blir spurt hva han er mest stolt av er han mer beskjeden.

– Jeg har det ikke med å kjenne på stolthet, heller en dyp tilfredshet. For jeg har skjønt at ingen kan utgjøre den store forskjellen alene, det er laget som klarer det. Det jeg er mest tilfreds med, er at foreningen står samlet og sterk, på vegne av medlemmene, med gode kanaler også til beslutningstakerne. Svært flinke folk er villige til å stå på videre for fellesskapet, i møte med fremtiden. Og skal jeg huskes for noe, håper jeg det er som en brobygger som bidro til at Legeforeningen sto samlet og videreførte vår sterke ­merkevare.

Til leger som vurderer å engasjere seg, har han en klar oppfordring:

– La deg friste inn i tillitsvalgtarbeid! Du kan risikere å stortrives med viktige og spennende oppgaver i og for korpset.

Til slutt legger han til noe som gleder et helt redaksjonsmiljø:

– Skal jeg likevel være litt stolt over noe, er det hvor bra bladet Overlegen har vært i mange år og fortsatt er. Stor takk til redaksjonene og bidragsyterne, avslutter Jon Helle. •