Frps partiprogram for 2025–2029 fremstår som det mest transformerende reformprogrammet av vårt helsevesen sammenlignet med andres partiers programmer. Programmet kombinerer en klar nyliberal profil med en popu­listisk vri.

Det er viktig å forstå at Frp ikke foreslår noen laissez-faire liberalisme som ønsker å deregulere offentlig sektor, men at de heller foreslår en ny­liberal variant som ønsker å omregulere – slik at det offentlige aktivt tilrette­legger for en økende anvendelse av kommersielle løsninger innen offentlig finansierte tjenester. Dette vil kunne føre til et stadig mer fragmentert helsevesen bestående av et komplekst lappeteppe av ulike leverandører. Fra statens side ville dette kunne kreve økt regulering med nødvendige kontrollmekanismer, og slik antageligvis medføre uklare ansvarsfordelinger og ikke minst: byråkratiserende kostnads­økninger.

Slik jeg oppfatter Frps politiske program, vil partiet gjennomføre følgende kommersielle omreguleringer:

Fra regionale helseforetak til en nasjonal styringsenhet

Frp vil «avskaffe de regionale helseforetakene (RHF) og erstatte de med en nasjonal styringsenhet og selvstendige, lokale helseforetak (1).» Hvis man avvikler de regionale helseforetakenes (bestillerfunksjonen) direkte eierskap av de lokale helseforetakene (utførerfunksjonen), vil man skape et betydelig klarere skille mellom bestiller- og ut­førerfunksjonen i helsevesenet. Integrasjonen mellom RHFene og deres lokale helseforetak brytes. Det vil sannsynligvis avvikle den delvis innebygde bufferen som dagens helseforetaksmodell har mot økt privatisering og konkurranseutsetting, som kommer av at bestilleren (Helse Nord) har eierfunksjon og -interesse i de dominerende utførerne (UNN, NLSH etc.). En slik oppsplitting er en klassisk nyliberal nyvinning, og tilrettelegger for økt privatisering og konkurranseutsetting av kjerneoppgaver.

Selv om det ikke står ­beskrevet i deres partiprogram, må man anta at Frp ønsker å delegere RHFene sitt nåværende sørge-for-ansvar til den nevnte nasjonale styringsenheten. Dette vil innebære en betydelig ­sentralisering av makt.

Likebehandling av offentlige og private sykehus

Frp mener at «offentlige og private sykehus må likebehandles juridisk og økonomisk» (1). Jeg har allerede omtalt den første forutsetningen for en slik likebehandling i praksis i avsnittet over. Den andre forutsetningen vil være å skape mer sømløse og sammenlignbare finansieringssystemer for både offentlige og private sykehus. Frp ønsker å øke «andel innsatsstyrt finansiering (ISF) til 60%», eller en «fast sats per pasientbehandling for å skape økonomiske insentiver.» De rest­erende 40% vil nok være en slags rammefinansiering for «å sikre befolkningens nærhet til basale funksjoner som fødsel og akutthjelp.» Hvis man skal ha en reell likebehandling, må man anta at kommersielle sykehus også skal kunne motta ramme­finansiering for å levere basale beredskapsfunksjoner, om de skulle vurdere det som profitabelt.

Innføring av fritt behandlingsvalg i hele ­helsesektoren

Når Frp ønsker «fritt behandlingsvalg i hele helsesektoren», er dette et uttrykk for at Frp ønsker mer markedsbasert prioritering av hvor mye som skal leveres av hvilke helsetjenester og den respektive lokaliseringen av disse. Frps såkalte «fritt behandlingsvalg» vil bety at ­kommersielle leverandører får tildelt rettigheten til å motta offentlig finansiering for å levere alle typer helse­tjen­ester, lokalisert hvor enn de private aktørene selv mener at dette vil være ­profitabelt – som oftest i større byer, så fremt de velges av pasienter og samtidig oppfyller visse forhånds­bestemte krav til kvalitet. Vurderingen av lønnsomhet og pasienters valgfrihet vil i et slikt markedsbasert prioriteringssystem kunne få forrang framfor medisinske og beredskapsmessige behov når det gjelder lokaliseringen av helse­tilbud.

Det er ikke til å stikke under en stol at dette grepet sannsynligvis vil kunne «tappe» en del helsepersonell fra lokalsykehus, noe som kan medføre utfordringer med å dekke nødvendige vaktlinjer og beredskapsfunksjoner.

Igjen må det påpekes at en effektiv innfasing av «fritt behandlingsvalg» forenkles betydelig om man allerede har brutt ned integrasjonen mellom RHFenes sørge- for-ansvar/bestiller-funksjon og de offentlige lokalsykehusenes utfører-funksjon – samtidig som man også juridisk likebehandler offentlige og private sykehus. En del av motstanden mot den såkalte «fritt behandlingsvalg»-reformen kom fra RHFene sin side som følge av at «fritt behandlingsvalg»-mekanismen skapte utfordringer for ­lokalsykehusene evne til å drive forutsigbar planlegg­ing av egen behandlingskapasitet. Hvis man så bryter ned denne integrasjonen gjennom å pålegge både offentlige og private sykehus å være fullverdige og likeverdige markedsaktører, er de overordnete spillereglene radikalt endret.

30 dagers utrednings- og behandlingsgaranti

Frp har både gjennom et representantforslag i Stortinget (3) og i sitt partiprogram foreslått at dersom et sykehus ikke har kapasitet til å utrede en pasient innen 30 dager, må pasienten kunne få tilbud om tilsvarende utredning hos private leverandører. Videre hvis sykehuset ikke kan tilby behandlingen innen 30 dager, må pasienten tilbys denne hos et alternativt privat sykehus. Legeforeningen har kritisert dette forslaget, fordi den mener at forslaget mangler en medisinskfaglig forankring og prioritering (4). I dagens system har pasienten allerede rett på behandling hos private leverandører dersom det offentlige lokalsykehuset selv ikke klarer å starte behandlingen innen en fastsatt tidsfrist. Til forskjell fra Frps forslag, settes dagens tidsfrist med basis i en faglig forsvarlig tidsfrist på grunnlag av en konkret helsefaglig vurdering av den enkelte henvisning.

Frp ønsker etter min fortolkning å nedprioritere det medisinskfaglige prioriteringssystemets til fordel for et mer markedsbasert prioriteringssystem, uten å kommentere hvorvidt dette kan undergrave lokalsykehusenes evne til å tilby effektive akutt- og beredskapsfunksjoner.

Etablering av en nasjonal plan for sykehus­investeringer

Frp mener som mange andre helsepolitiske aktører at investeringer i sykehus ikke må gå på bekostning av pasientbehandlingen. Hvorvidt dette best sikres gjennom å skape et slags budsjetteknisk skille mellom drift og større sykehusinvesteringer, er mer omdiskutert. Det enkleste retoriske grepet ovenfor velgerne er uansett å uttale at man ønsker å skille drift og investeringer. Dette vil uansett skape visse utfordringer, men kanskje i aller størst grad med Frps sykehuspolitikk, i den grad de ønsker å likebehandle ­offentlige og private sykehus både juridisk og økonomisk. Skal staten foreta sykehus­investeringer for begge ­parter? I så måte vil det være en betydelig overføring av ressurser fra stat til private hender – en sosialisering av risiko og privatisering av overskudd.

Bård Hoksruds passive holdning ovenfor private helseforsikringer

Da Frps helsepolitiske talsperson Hoksrud ble spurt om han ikke så noen «negative konsekvenser av et økende antall private helseforsikringer», svarte han «nei» (5). Han begrunnet dette riktignok med at økende helseforsikringer er en konsekvens av en feilslått helsepolitikk. At han likevel ikke ser noen negative konsekvenser av private helseforsikringer, synes jeg vitner om en passiv holdning og en ideologisk tilbøyelighet om at alt privat initiativ er gunstig – selv hvis det kan skape en økende todeling av helsetjenesten.

Frps radikale helsepolitikk i sum

Frps økende markedsretting av hele helsesektoren vil trolig kunne medføre en betydelig vridning av helsetjenester fra offentlige til private helsetilbydere. ­Denne potensielle kompetanseflukten fra offentlige sykehus vil kunne føre til utfordringer for lokalsykehusenes evne til å sikre ­nødvendige akutt- og ­beredskapsfunksjoner. ­Kombinasjonen av en kraftig ekspansjon av privat helseinfrastruktur og et generelt positivt syn på private helseforsikringer, vil i praksis kunne tilrettelegge for en økende to­deling av helse­vesenet, hvor størrelsen på lommeboken din eller helseforsikringen du har tegnet, kan bli mer avgjørende for helsehjelpen du mottar. Selv om den største andelen av helsetjenester også i Frps forslag ville vært skatte­finansierte, ville trolig den samlede andelen av privat­finansierte helse­tjenester øke. Statens evne til å være bærebjelken for trygg leveranse av helsetjenester ville blitt svekket.

Frp foreslår en økt privatisering, i den grad det er en systemisk prosess som innebærer at private aktører gradvis øker sin kontroll og innflytelse – på bekostning av det offentliges kontroll – over hvordan den helhetlige sammensetningen av velferdstjenester skal utøves.

I sum kan Frps partiprogram forstås som en slags håndbok for en nyliberal og kommersiell omregulering av helsepolitikken.

Frp må nok derfor strekke seg til dels langt hvis de ønsker å ta del i store helseforlik i denne stortings­perioden. •