Hva kan Helsereform­utvalget lære av Hallingdal?

Hallingdal sjukestugu. Foto: Ståle O. Sagabråten 

Erfaringene fra Hallingdal illustrerer hvor mye som kan vinnes på godt samarbeid mellom nivåene. Nettopp dette er også kjernen i den nasjonale debatten som nå aktualiseres etter valget.

For nå er valget over, og med støtte fra de rødgrønne har regjerende Arbeiderpartiet fått fornyet tillit. Alt tyder på at arbeidet med å kutte ventetider fortsetter, og for å lykkes må avstanden mellom kommunehelsetjenesten og sykehustjenesten reduseres.

«Mye foregår på tross av, i stedet for på grunn av», sa tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen da han for mer enn ti år siden lanserte behovet for en samhandlingsreform.

Samhandlingsreform 2.0 har vært underveis siden Kjerkol satt ved roret, og med Helsereformutvalget ønsker Vestre nå å få forslag til hvordan en mer helhetlig helsetjeneste kan se ut – med mål om å bevare den offentlige helsetjenesten som førstevalg både for pasienter og ansatte.

Beste effektive omsorgsnivå

Hanssen var sterkt inspirert av hvordan den amerikanske helsetjenesteleverandøren Kaiser Permanente ­klarte å integrere tjenester for sine medlemmer. Han mente at mange helseutfordringer kunne løses på et lavere nivå i helsetjenesten – både rimeligere og bedre for pasienten. Dermed ble LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå) i hans vokabular til BEON – beste effektive omsorgsnivå.

Ett av stedene han besøkte var ­Hallingdal, der løsninger nær pasienten allerede var utviklet. Kanskje bør også Helsereformutvalget ta turen dit.

Der spesialisthelsetjeneste møter kommunehelsetjeneste

I flere tiår før Hanssens besøk, hadde de seks Hallingdalskommunene og Ringerike sykehus etablert et tett ­samarbeid. Ved Hallingdal sjukestugu i Ål finner man poliklinikker innen somatikk og psykiatri, røntgenavdeling og en somatisk sengeavdeling.

Sengeavdelingen behandler pasienter som ikke er syke nok til å trenge mer spesialisert sykehusbehandling, eller pasienter som er ferdigbehandlet på sykehus, men for dårlige til å reise hjem. Vegg i vegg ligger fastlegekontoret, sykehjem, interkommunal legevakt samt bil- og luftambulansebase. Legene på avdelingen er en kombinasjon av erfarne allmennleger i overlegestillinger og sykehusleger med bred indremedisinsk eller kirurgisk erfaring. Kompetansen styrkes gjennom regelmessige visitter fra spesialister med poliklinikkdager.

Hallingdal sjukestugu fungerer som en intermediæravdeling til nytte for sykehuset, kommunene og ikke minst pasientene. Dette er godt dokumentert i tidligere kommuneoverlege Øystein Lappegards doktorgrad om akuttinnleggelser på Hallingdal sjukestugu. Et av høydepunktene hallingene trekker frem, er CT-maskinen som ble finansiert gjennom spleiselag og har gitt Norges raskeste «door-to-needle»-tid for ­hjerneslag – ned mot 10 minutter.

Hvem betaler?

For ti år siden tok Ål kommune, med solide kraftinntekter, risikoen med å totalrenovere og bygge ut Hallingdal sjukestugu for nær 200 millioner ­kroner. Det ble inngått langsiktige leieavtaler med Vestre Viken for ­poliklinikklokaler og 10 sykehussenger. I tillegg ble det etablert avtaler om kommunal medfinansiering for de resterende sengeplassene.

Pasientene kan under oppholdet gå fra å være sykehuspasienter til å bli definert som kommunale pasienter, med tilhørende ansvarsoverføring. Modellen har fungert godt i mange år, men er sårbar og avhengig av økonomien i kommunene.

Vaklende kommuneøkonomi kan velte modellen

Det skal ikke mer til enn at én kommune faller utenfor. Nesbyen, nå på ROBEK-­listen, har besluttet å trekke seg ut av samarbeidet og heller håndtere pasient­- e­­ne selv. Selv om kommunen hevder å ha rustet opp egen helsetjeneste, er det liten tvil om at innbyggerne mister tilgang på den kompetansen som er bygget opp i Ål.

Og utfordringen stopper ikke der: Flere kommuner i Hallingdal merker stram kommuneøkonomi, og når kraftinntektene svikter, blir modellen ytterligere utsatt. Dersom flere trekker seg, kan hele samarbeidet stå i fare.

Hva kan læres?

For Helsereformutvalget er det flere erfaringer å hente i Ål. Halvannenlinje­tjenesten har vist seg å fungere som en forlenget korridor av Ringerike sykehus, der spesialistene reiser ut i stedet for at pasientene må reise langt. For de som likevel må til sykehus, ble «Helseekspressen» etablert – et tilbud som siden er eksportert til andre regioner.

Sjukestugu har også fungert som et kraftsenter for kompetanseoverføring. Det har bidratt til å styrke den lokale helsetjenesten og utvikle hensikts­messige behandlingssløyfer – for både fastboende og turister i en av Norges største turistregioner. Ikke sjelden har kompetanse også gått motsatt vei: fra kommunen til sykehuset.

La fag gå foran økonomi

En av de største utfordringene er dagens system for økonomisk ansvar under innleggelse. I stedet for å bruke tid og energi på å definere pasienten som sykehus- eller kommunal pasient, burde det avgjørende være pasientens faglige behov.

Kanskje kunne Helsefellesskapene hatt egne midler for å finansiere en modell som åpenbart tjener både ­pasientene og helsetjenesten?

Ser man enda litt større på det: Ål kommune eier bygningsmassen på nesten 8000 kvadratmeter og leier ut store deler til Vestre Viken HF. Dermed kan sykehuset fokusere på drift og pasientbehandling, i stedet for å binde kapital i bygningsmasse. Kanskje er dette også et tankekors for staten. •