Ingen klare stortings­flertall om helse

Det telles i Stortinget i disse dager. Ettersom Støre-regjeringen ikke kommer til å ha noen formelle støttepartier i Stortinget, vil det i alle saker, og på alle saksfelt oppstå allianser av partier. Både regjeringen og opposisjonspartiene vil lete etter mulige kompromisspartnere som kan gjøre det mulig å nå det magiske tallet på 85. Så mange stemmer trengs for å få flertall.

I budsjettpolitikken er det forventet at Ap får med seg alle de partiene som i valgkampen sa at de ønsket seg Jonas Gahr Støre som statsminister. Ap, SV, Sp,Rødt og MDG har til sammen 88 representanter. I forrige stortingsperiode var det slik at budsjettpartnere var lojale mot hverandre også i en del saker som ikke hadde med økonomi å gjøre. Det kan skje i den kommende stortings­perioden også, men neppe på helsefeltet.

Der er det krass uenighet mellom partiene, og skillelinjer som går på kryss og tvers mellom dem. Det igjen betyr at det er ekstremt vanskelig å ­forutsi hvordan den delen av helse-­Norge som er styrt av politikk vil se ut om fire år.

I utgangspunktet kan det fastslås at regjeringen ikke lenger har flertall for sykehusenes styringsmodell. I forrige periode hadde Høyre og Ap nesten flertall alene og de kunne satse på at Venstre støttet dem i avgjørende voter­inger om helseforetaksmodellen. I det nye Stortinget har de to tradisjonelle styringspartiene tilsammen bare 77 representanter og Venstres stortingsgruppe er redusert til tre.

Når flertallet er borte, skulle man tro at det i løpet av fire år vil komme noe nytt, men det er slett ikke sikkert. Da Solberg-regjeringen tok makten i 2013 var det heller ikke flertall for dagens styringsform. Til alt overmål hadde den påtroppende helseministeren Bent Høie gitt klare løfter om at han skulle finne noe nytt. Det oppdraget ble gitt til drevne helseforetaksbyråkrater som etter relativt kort tid fikk overbevist Høie om at det ikke fantes gode alternative styringsmodeller.

Sannsynligheten er stor for at det samme vil skje denne gangen. Opposisjonspartiene har ulike oppfatninger om alternativene, og det kan hende at de ikke er interessert nok i å finne kompromisser seg imellom. Vil de nok? Dette vil være et nøkkelspørsmål ikke bare i helsepolitikken, men på nesten alle politikkområder i den kommende stortingsperioden. Det vil ikke være nok å legge partienes programformu­leringer ved siden av hverandre, for så å beregne hvilke standpunkt som har mest støtte. Man må også vurdere hvordan partiene prioriterer. På hvilke saksfelt er det viktigst for dem å få gjennomslag?

Vi vet at kampen mot helseforetaksmodellen kommer til å stå meget høyt på prioriteringslisten til Senterpartiet, men vi vet ennå ikke hvordan de andre opposisjonspartiene prioriterer. Sam­tidig vet vi at regjeringen vil sette ­veldig mye inn på å beholde dagens styringsmodell. Den vet at det er få områder hvor det er lettere å miste kontroll på pengestyringen, og vil si kategorisk nei til alle alternativer som kan føre til at koblingen mellom investeringer og drift forsvinner.

Ekstra vanskelig blir det å forutsi helsepolitikken når det også må tas i betraktning at helseminister Jan Christian Vestre åpenbart har satt seg som mål å få til en ekte helsereform – med flytting av både oppgaver, ­penger og ansvar mellom kommunene og helseforetakene.

Der er det krass uenighet mellom partiene, og skillelinjer som går på kryss og tvers mellom dem. Det igjen betyr at det er ekstremt vanskelig å forutsi hvordan den delen av helse-Norge som er styrt av politikk vil se ut om fire år.

På Stortinget er det mange som tror at han, og superutvalgsleder, Gunnar Bowim, vil mislyktes med å få til en ordentlig reform. Som kjent er det få ting i politikken som oppfattes som vanskeligere enn å endre på kommun­enes grenser og ansvar. Om dette viser seg å være realiteten også i de fire kommende årene, og den store helse­reformen ender opp med noen små endringer i dagens system, så vil det uansett ta tid før vi kommer dit.

Det igjen betyr at helseminister ­Vestre i lang tid kan skyve ethvert spørsmål om sykehusstyring foran seg med henvisning til helsereform-arbeidet. Det gir ingen mening å lage et nytt styringssystem for sykehusene før man vet hvordan de skal samarbeide med kommunene.

I mellomtiden kan Vestre jobbe med relasjonene til de partiene som kanskje vil være med på den type reformer som han ønsker seg. Først og fremst Høyre, som nå driver med sjelegranskning, men som høyst sannsynlig vil konkludere med at partiet er nødt til å samarbeide med Ap om hovedprinsippene for sykehusstyring. Selv om de er små nå, vil Høyre alltid se for seg at det er de som skal ha helseministeren neste gang det blir borgerlig regjering. Da er det om å gjøre å beholde systemet som i mer enn 20 år har vist seg godt egnet både til å sikre budsjettdisiplinen, og å skjerme statsråden fra kritikk. Den er det jo i mange tilfeller de såkalte ansiktsløse byråkratene i helseforetakene som får.

Høyre og Ap mangler 8 stemmer for å få flertall i Stortinget. Miljøpartiet de Grønnes stortingsgruppe består av 8 representanter. Kristelig Folkeparti har bare 7, men kan sammen med Venstre skaffe det flertallet Høyre/Ap trenger.

Om de ser seg tjent med det, vet vi foreløpig ikke. Spesielt Kristelig Folkepartis stortingsgruppe er uforutsigbar – både når det gjelder meninger og vilje til å prioritere helse.

Kanskje blir det MDG som sammen med Høyre blir Aps støtteparti i helsepolitikken. Partiet er i utgangspunktet imot helseforetaksstyringen, men er samtidig blant de aller tydeligste på behovet for bedre samarbeid mellom sykehusene og kommunene. Aller ­viktigst er det at det ikke er en eneste MDG-representant som er blitt valgt inn på Stortinget på grunn av sin helsepolitikk. På det saksfeltet kan partiet i stor grad la overordnede betraktninger styre. Som for eksempel at det er et mål for MDG å fremstå som et blokk­nøytralt parti som faktisk ligger i ­sentrum på alle andre konfliktakser enn den grønne.

Helseminister Vestre har ganske mye å spille på når han nå skal ta fatt på oppgaven med å sikre helseforetaksmodellen fire nye år. •